Tommy Næss

Hobbyfotografen Tommy Næss er 34 år og bor i Oslo. Han har vært foto.no medlem siden august 2003. Av yrke er han pedagogisk-psykologisk rådgiver i Asker og Bærum. Det tok nærmere 30 år før han gikk til innkjøp av sitt første "skikkelige" kamera.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?

- Jeg er en hundre prosent selvlært hobbyfotograf. Da jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera i 2003 visste jeg ikke forskjell hverken på blender eller lukker. På det tidspunktet var min fotoerfaring begrenset til fritids- og ferieknipsing med et enkelt kompaktkamera.

- Til konfirmasjonen min i 1988 fikk jeg altså et analogt kompaktkamera og hadde i ungdomsåra og studietiden utrolig mye glede og moro med å knipse bilder til tross for at jeg ikke visste det grann om teknikk. Med andre ord var motivene og situasjonene det viktigste for meg på det tidspunktet. Minnes at det var utrolig spennende å vente på at filmene med medfølgende 10x15cm papirkopier skulle komme tilbake fra laben. Etter hvert har jeg lært meg noe grunnleggende teknikk, men er langt fra god på dette. For meg er teknikk bare et av flere virkemidler til å få frem det en vil formidle gjennom et bilde. Jeg mener motiv og formidling er viktigere enn teknikk i seg selv.

- Jeg fotograferer mye i svart/hvitt men bruker både digitalt og analogt utstyr. Sv/hv-filmene fremkaller jeg selv. Stort sett skanner jeg negativene og lager blekkprint av disse. Jeg har forstørrer og utstyr for vått mørkerom, men det blir ikke brukt noe særlig; mest pga at jeg har lite erfaring med det, men også av praktiske hensyn siden det er trangt på mitt lille 3,5-kvadrat bad.

Hvor mye tid bruker du på å fotografere?

- Jeg har ikke regnet på det, men mye. Det blir mange timer hver uke dersom en legger sammen alt som går med enten til fotografering, fremkalling og skanning av film, redigering, fotoklubbvirksomhet, titting i bildebøker, fototidsskrifter, internett, besøk på utstillinger osv.

Har du noen fotografer som du liker spesielt godt?

- Fordi jeg liker veldig mye forskjellig synes jeg det er vanskelig om ikke umulig å trekke frem enkeltfotografer. Jeg har en forkjærlighet for bilder som involverer mennesker og som formidler noe spontant utover bare det å avbilde. Jeg liker portretter av mennesker i sitt naturlige miljø, reportasjebilder og til en viss grad landskapsbilder.

- For meg går det mye i svart/hvitt siden det gir meg en helt annen følelse av komposisjons- og formidlingsmessig stramhet. Fraværet av farger forenkler og målretter bildets innhold på en helt annen måte enn fargebilder klarer. På landskapsbilder gir svart/hvitt et sterkere fokus på linjer, flater og form enn om de samme bildene hadde vært i farger. Og det er nettopp linjene, flatene og formene som betyr noe for meg i et landskap - i tillegg til lyset selvsagt.

- Innenfor det tradisjonelle reportasjefotografiet er Sebastiao Salgado, Alex Majoli og James Nachtwey tre enere synes jeg. I tillegg er jeg veldig glad i situasjonsfotografiet som sjanger. Situasjonsbilder med og portretter av mennesker, gjerne i gate- og bynære miljø. I så måte er det ingen grunn til å legge skjul på at fotografer som Anders Petersen, Bruce Gilden, Elliot Erwitt og Martin Parr er blant mine favoritter. Disse fire er fotografer som på hver sin ganske ulike måte skildrer den verden vi lever i og menneskene rundt oss. De skildrer dette på en rå og til dels brutalt ærlig måte, men allikevel ikke uten et vesentlig innslag av sympati, menneskelighet og glede - over livet og de menneskene og miljøene de skildrer i sine bilder.

- Når det gjelder forenklingens kunst synes jeg landskapsbildene til Tom Sandberg er noe av det vakreste jeg kan se på. Med de store formatene han presenterer sine bilder i på sine utstillinger blir virkningen enda sterkere. Hans utstilling på Galleri Riis her i Oslo sist høst sitter dypt i sjela mi. Ikke bare pga landskapsbildene hans, men også menneskebildene. Sarthet, emosjoner og særhet hånd i hånd.

- Og så kan en jo ikke komme bort fra Sally Mann da, dersom en skal snakke om stemningsfulle landskapsbilder. Landskapsbildene i hennes serie Deep South og ansiktsportrettene i serien What Remains er jo bare nydelige. Det var en opplevelse å se dem da hun hadde utstilling her i Oslo i fjor.

Har du noen spennende fotoprosjekter du ønsker å jobbe med i fremtiden?

- Jeg har ingen konkrete prosjekter, men å skildre mennesker i ulike situasjoner og sammenhenger er et slags livsprosjekt for meg. Det å bruke en hel dag eller kveld på å bare gå rundt i byen, med kameraet rundt halsen, å knipse bilder av det man måtte møte på underveis er veldig givende. Enten det er levende eller døde motiver. Det er på et vis det som gir meg glede og inspirasjon i fotografiet som formidlingsform; hvordan en på den måten kan skildre det spontane og levende i våre omgivelser.

- De siste årene har jeg også tatt mer og mer ansiktsportretter av mennesker. Da snakker jeg om relativt rett på portretter fra skuldre og opp mot en nøytral bakgrunn. Det er en greie jeg har lyst til å fortsette med. Jeg ser stadig etter mennesker som kan egne seg til det, mennesker med karakteristiske ansiktstrekk og utstråling. Tradisjonell skjønnhet er irrelevant for meg, det jeg vil skildre i mine portretter er særtrekk og utstråling utover det glatte og overfladiske.

- Snapshotestetikken står meg nær innenfor alle sjangre, også portretter. Blankpolert studiofotografering er ikke min greie for å si det mildt.

Kan du beskrive den selvvalgte portfolioen du deler med oss?

- Jeg har tatt frem et utvalg bilder som skal kunne vise et lite tverrsnitt av hva slags bilder jeg tar; både når det gjelder bilder med og uten mennesker i.

Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?

- Utvilsomt. Da jeg startet med å fotografere på et mer seriøst nivå, var bildekritikken og etterhvert diskusjonsforumet min måte å treffe likesinnede på. Etterhvert har jeg kommet inn i et miljø - og her i Oslo er vi jo såpass heldige at vi har en relativt stor fotoklubb som har mye og allsidig aktivitet og en svært sammensatt medlemsmasse bestående av alt fra nybegynnere til erfarne og til dels også i en viss grad profesjonelle.


Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?

- Ved å legge tilrette for og lage et innhold som kan fenge både nybegynnere, de midt i mellom og de erfarne. Det innebærer at en må ha et visst faglig nivå på innholdet. En må ha artikler og reportasjer og et diskusjonsforum med en struktur som gir rom for at også profesjonelle skal se at det gir dem såpass mye at de gidder å bry seg. Det største feilslaget vil i mine øyne være å gjøre foto.no til en ren amatørside Da har vi amatører lite eller ingenting å strekke oss mot - dersom vi bare skal bli sittende og plaske i samme andedam som andre amatører.

- Den store utfordringen må bli å gjøre sitt til at foto.no får flere halvprofesjonelle og profesjonelle fotografer, kunstnere, skribenter osv til å involvere seg og bruke nettstedet. Men jeg ser selvsagt at det kan være vanskelig å lage et nettsted som fenger et så bredt nedslagsfelt på en gang. Men jeg ser jo av de siste dagers nyheter her at dere i redaksjonen har både vyer og planer. Og det er kjempebra. Norge trenger foto.no.