Steinar Figved

Som stillfotograf kom Steinar Figved fra intet. I alle fall for undertegnede. Og i Årets fotograf 2012 gikk han fortjent helt til topps. Det var med de nære seriene han gjorde det ekstra skarpt. Serien av alenemoren med firlinger var i en klasse for seg i dokumentarrunden. Den ble raskt lagt merke til og snappet opp og trykket av VG Helg. I miljørunden fikk vi stifte bekjentskap med mor og sønn som ikke klarer å frigjøre seg fra sitt lille miljø. Historien var enkel og fin, men med en sårhet som traff betrakter rett i hjertet.

Mor og sønn på gården på Hodne ble til ved en tilfeldighet. Figved var på workshop med Morten Krogvold og hadde dratt ut for å gjøre opptak. Han hadde ikke forberedt noe som helst. Ideen hans var å finne noen mennesker ute ved havet på Jæren og fotografere dem i deres eget miljø.

- Jeg kjørte fra hus til hus og banket på døra og forklarte mitt ærend. Folk var overraskende positive. Den første dagen tok jeg bilder av en håndfull mennesker. Dagen etter bestemte jeg meg for å konsentrere meg om de to på Hodne. En måned etter workshopen dro jeg tilbake til dem for å vise bildene jeg hadde tatt. Samtidig tok vi nye bilder den søndagen, som ble en del av serien.

Livet på gårdene på Jæren og andre steder i Norge er i endring. I århundrer har gården til Kristine Sele og sønnen Jan Sele gått fra generasjon til generasjon. Nå har sønnen Jan tatt seg jobb i oljebransjen, og ingen ønsker å ta over gårdsdriften etter han.

- Det var denne historien jeg forsøkte å fortelle med bildene. Vi fant en rusten kjøkkenstol som vi satte ut på marka. Først var planen at sønnen skulle stå ved siden av mor med en høygaffel. Så ombestemte jeg meg og spurte om det ikke fantes en tilsvarende stol slik at begge kunne sitte. Det var da sønnen ved en tilfeldighet satte høygaffelen i jorda slik den ble stående på bildet. Og plutselig var motivet på plass.

Alenemora Silje og firlingene har Steinar kjent i noen år etter at han var med å lage flere reportasjer om dem til TV 2 Nyhetene.

- Jeg hadde lenge lekt med tanken på å forsøke å fortelle historien om de fem med stillbilder i stedet for video. De første to gangene jeg besøkte dem gjorde jeg det uten kamera. Det var viktig at både mor og barna ble trygge på meg og aller helst «glemte» at jeg var der. For min del trengte jeg tiden til å observere og tenke mulige motiver.

Serien ble tatt over et tidsrom på rundt tre uker. Noen ganger tidlig morgen før jobb, andre ganger ettermiddag. Figved hadde også en hel lørdag og søndag sammen med dem.

- Det var fantastisk morsomme dager. Jeg endte ofte på gulvet med fire viltre jenter hoppende oppå meg.

Bokskamera fra faren
Steinar Figved har vært interessert i foto siden han var 7-8 år gammel. Da fikk han et bokskamera fra faren. Film og fremkalling måtte betales med ukepengene. Han kunne derfor ikke ta bilde av hva som helst.

- Jeg husker ennå spenningen og magien når jeg skulle hente bildene på Fotosentralen i Sandnes.

Siden den gang har han vært hekta. Fotografering var stort sett noe han drev med på egenhånd. Mest positiv fargefilm og lysbildevisning for familien, men også litt sort-hvitt i mørkerom.

- En kort periode var jeg med i Sandnes Fotoklubb, der det var møte med framvisning av bilder en gang i uka. Men det varte ikke så lenge. Jeg husker et bilde jeg hadde tatt som jeg selv syntes var veldig bra. Det ble slaktet på klubben. Etter det tror jeg ikke at jeg dukket opp igjen.

18 år gammel startet han som frilanser og skrivende fotograf i lokalavisa Gjesdalbuen. Ved siden av studier jobbet han i fem år som frilansfotograf for Rogalands Avis i Stavanger.

- I 2001 bestemte jeg meg for å søke fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo. Jeg søkte, men fikk aldri med meg at jeg også måtte sende inn portfolio. Dermed kom jeg aldri i betraktning der. I stedet kom jeg inn på andrevalget mitt, som var journalistikk. Siden 2003 har jeg jobbet som journalist og reporter for TV 2 nyhetene. Men det er mange ganger jeg har tenkt at det var fotograf jeg burde ha blitt.

De siste tre årene har han fått lov til å prøve seg litt som videojournalist i TV 2. Blant annet var han fotograf på dokumentarfilmen «Det er deg vi er glad i» som ble sendt på Dokument 2 i september 2012.

- Som så mange andre har erfart før meg, er det å jobbe med levende bilder noe helt annet enn å fotografere. Men det å ha erfaring med stillbilder er utvilsomt en fordel når en skal jobbe med video. Samtidig tror jeg det å jobbe med film og TV også kan gjøre deg til en bedre fotograf. En stillfotograf kan komme langt med å ta et «fint» bilde. En videofotograf kommer ingen vei om han eller hun ikke klarer å fortelle en historie. Dyktige stillbildefotografer klarer å fortelle hele historien i ett bilde.

Som fotograf er det mennesker som inspirer. Spesielt mennesker som gir av seg selv og ikke minst mennesker som klarer å være seg selv også foran et kamera.

- Jeg ser at mange norske fotografer reiser til andre land og andre kulturer for å ta bilder av mennesker. Jeg foretrekker nok å finne mennesker i mitt eget nærmiljø. Jeg tror mange overser mulighetene som finnes rett rundt gatehjørnet. Og så tar jeg selvfølgelig mange bilder av den fantastiske dattera mi, to år gamle Bertine. Jeg har lært masse av å ta bilder av henne i ulike situasjoner.

Et bilde som har brent seg inn på netthinnen til Figved, og som har inspirert, er Yousuf Karshs bilde av Winston Churchill fra 1941. Karsh snappet sigaren ut av munnen på Churchill i det han tok bildet, noe det mektige statsoverhodet overhode ikke var forberedt på.

- Bildet er bra, men historien bak er kanskje aller best. Skal man fotografere mennesker må en våge å gå tett på, og gjerne overraske den som blir tatt bilde av. Det skal mot til for å ta Churchills sigar!

Figved har mange fotoprosjekter og ideer han ønsker å jobbe videre med. Men han har ikke veldig lyst til å fortelle så mye om dem nå.

- Kanskje er det fordi jeg er vant til å jobbe med nyheter. Da forteller en selvfølgelig ikke noen om hva en jobber med før saken er klar.

Det blir likevel ikke mye tid til fotoprosjekter. Som småbarnspappa med fulltidsjobb, og ikke minst en jobb hvor man jobber mer enn vanlig arbeidstid, blir det ikke all verdens tid til de store fotoprosjektene.

- Men likevel fotograferer jeg stort sett hver dag. Når jeg er ute på reportasjetur på jobben har jeg alltid et kamera med i sekken. Og hjemme blir jeg aldri lei av å ta bilder av datteren min. Jeg har funnet ut at det ikke alltid er selve tiden du bruker på å ta bildene som er avgjørende. Den viktigste jobben gjør du når du tenker ut ideer og planlegger hvordan bildene skal bli. Det kan du i grunnen gjøre når som helst og hvor som helst.

Når Figved jobber med et konkret fotoprosjekt forsøker han først og fremst å bestemme seg for hva det er han vil fortelle med bildene. Han previsualiserer også hvilke bilder han ønsker å ta.

- Ofte har jeg brukt papir og blyant og laget strektegninger av det jeg forsøker å få til. Virkeligheten blir aldri lik, men resultatet blir bedre når du har en klar forestilling av hva det er du ønsker å få til.

Selv om Figved er sparsommelig med opplysninger om fremtidige prosjekter, har han planer om å fortsette med firlingene.

- Det hadde vært spennende å følge jentene over tid og være med å dokumentere hvordan verden sett fra deres perspektiv endrer seg underveis.

Når han har et mål om å ta bilder som andre har lyst til å se, som vekker følelser og gir et nytt perspektiv er ikke det noen dårlig plan.

Dette intervjuet er hentet fra boken "Årets fotograf 2012".
(boken kan snarlig bestilles via nett)

Steinar Figved stiller ut på Cyan :galleri 27-29. september.