Sjefsdesigner Yoshihisa Maitani har allerede utviklet og designet både Pen-F-serien og Trip-serien, begge banebrytende kameraer på hver sin måte, når han i 1967 blir satt til å lede designteamet som skal utvikle OM-systemene. Og fordi Maitani har ekstraordinære evner til å tenke i utradisjonelle baner skal det snart vise seg at han igjen klarer å komme opp med uvanlige, men svært nyskapende løsninger.

Essensen i OM-systemet er et overordnet konsept med fokus på funksjonalitet. Viktige parametre i målsettingen er ypperlig ytelse, fremtredende fleksibilitet, brukervennlig betjening, stor styrke og kameraer som kan tåle tøff bruk. Olympus OM-systemet blir utviklet og utformet basert på nøye studier og nyutviklede løsninger på flere områder. Det blir utviklet helt fra grunnen av og er, allerede når det introduseres, et sensasjonelt SLR der størrelse, vekt, lukkerstøy og speilvibrasjoner er redusert i betydelig grad i forhold til konkurrentene. Da det endelig blir lansert, er det et helhetlig system som inneholder både kunnskap, innovasjon, design og industrielle produksjonsmetoder på høyt plan, og med OM-systemet fremstår Maitani som en unik og legendarisk industridesigner.For dem som er interessert i mer Olympus OM-stoff finnes det en god del på nettet. Olympus har selv noen fine historiske sider, men Wikipedia er kanskje det beste utgangspunktet, ikke minst fordi det der er samlet mange linker til andre artikler. Det er også stor omsetning av OM-utstyr på eBay, prisene er ganske konsistente, og prisnivået varierer i forhold til tilgjengelighet.

I tillegg til brukerhåndbøker og hefter utgitt av Olympus selv, finnes det også en del frittstående bøker om OM-systemet som er spennende lesing og som gir en del interessant tilleggsinformasjon.Den kompakte størrelsen på både kamerahus og objektiver gjør at det er fullt mulig å få plass til både kamera og et par-tre objektiver i lommene på en vanlig jakke. OM-systemet er designet slik at de viktigste innstillingene både for kamera og objektiv gjøres rundt selve bajonettfatningen. Med OM-systemet stiller jeg både blender (på objektivet), fokus (på objektivet) og lukkerhastighet (egen ring rundt bajonettfatningen) med venstre hånd. Høyre hånd holder kameraet, betjener utløseren og fremtrekket.

Når jeg har valgt riktig ISO-verdi (...eller ASA, ja sågar DIN, som det en gang het...) så er det altså bare å gå i gang med å fotografere. Personlig velger jeg som oftest en blenderåpning (basert på ønsket dybdeskarphet) som jeg lar stå i en fast posisjon gjennom det meste av en gitt fotosituasjon. Dermed er venstre hånds oppgave å stille skarpt og (hvis jeg er i manuell modus) justere lukkerhastighet slik at pilen i søkeren ligger noenlunde midt mellom pluss- og minustegnet.

Mitt "moderne" Canon 5D har 30 sekunder som lengste automatiske eksponeringstid, mitt nesten 30 år eldre OM-2 har 120 sekunder. Var det noen som nevnte "fremskritt" ... ?

På tross av OM-husets kompakte størrelse er søkerbildet uvanlig stort. Spesielt OM-1 og OM-2 (men også OM-3 og OM-4) har en søker som gjør at jeg får en "å være ett med motivet"-følelse som jeg ikke opplever på samme måte når jeg bruker andre SLR. Som nevnt tidligere så dekker motivutsnittet i OM-søkeren det meste av øyets synsfelt fordi selve søkerbildet er så stort. Følelsen av at søkerbildet er nærmere øyet gjør at opplevelsen av "å gå tett på motivet" blir mer merkbar i OM-1 enn i 5D. Dermed er det også mer naturlig å gå ett ekstra skritt fram - og med det fortape seg i motivet - når jeg bruker OM-1.Det er ganske imponerende å se hvor mange innovasjoner Olympus utvikler for OM-systemet gjennom årene. Ved å summere sammen alt det som utvikles av nye løsninger i løpet av OM-systemets levetid, blir det en overveldende samling unike egenskaper.

Betraktes alle OM-modellene under ett, er det imidlertid både paradoksalt og tankevekkende å observere at spesifikke innovasjoner introdusert i den ene modellen ikke nødvendigvis dukker opp eller overføres til neste modell. På mange måter har jeg en udokumentert, men svært sterk, følelse av at etter hvert som Maitanis innsats avtar, har Olympus ingen andre med tilsvarende pondus til å overta og videreføre hans visjonære evner. For meg kan det se ut som om det overordnede grepet gradvis mistes av syne, og det som i starten var et svært enhetlig, homogent og samkjørt system løser seg dermed etter hvert opp, for til slutt å bli lagt helt på hyllen.

Når det britiske magasinet Buying Camera i 1998 ber 200 fotografer, kamerareparatører og kameraselgere om å velge deres favorittkamera, kommer OM-systemet og OM-3Ti på topp. Det ironiske er at OM-systemet er det eneste av de store, markante SLR-systemene som ikke eksisterer lengre, og jeg forunderes stadig over at mye av denne kunnskapen og disse løsningene ikke er videreført i dagens DSLR-løsninger, verken hos Olympus selv eller hos andre. En ting er å ta vare på ting av emosjonelle grunner, en helt annen ting er å bevare noe som inneholder akkumulert kunnskap. Teknologisk kan dette gjøres ved at de beste og smarteste løsningene føres videre andre steder. Når Olympus utvikler et nytt digitalt system lar de imidlertid være å kultivere videre på det som er bygget opp og innarbeidet i OM-systemet. I stedet permitteres hele OM-systemet, og Olympus velger i stedet å starte nærmest helt fra bar bakke både med en ny bajonettfatning, endret registeravstand og et opptaksformat med sterkt redusert areal. Dette innebærer samtidig at Olympus velger å avslutte hele det kunnskapsbaserte OM-systemet.

På mange måter kan industriell innovasjon og design betraktes som kunnskapsområder med en egen indre logikk. Med i alt 280 ulike komponenter er OM-systemet (i sin tid) det største SLR-systemet i verden, og det er derfor etter min oppfatning intet mindre enn en kamerateknologisk tragedie at disse egenskapene nå går i glemmeboken.

Bortsett fra den pulserende blitsen (som gir mulighet for høye sync-hastigheter) og lysmålerinnstillingen Shadow Highlight er det (så vidt jeg kan bedømme) ingenting som er overført til Olympus sine nye 4/3-kameraer. Så når Olympus velger å avvikle hele dette kunnskapsbaserte produktet er det derfor nesten som å slutte å bruke et språk.
Samtidig med at Olympuskameraene og Zuiko OM-objektivene eldes, forsvinner altså OM-språket fra vårt teknologiske vokabular, og det er derfor svært vemodig å måtte erkjenne at mange av OM-systemets viktigste kjennetegn nå kun har museal interesse. Jeg har de siste årene vært så heldig å få prøve mer enn et snes ulike, men svært kompetente DSLR. Likevel har ingen av dem klart å gi meg den samme følelsen av presisjon og effektivitet. Dette fordi jeg synes OM-systemet har en logisk betjeningseffektivitet som ofte mangler på nye DSLR. For meg er det kombinasjonen kompakt størrelse, utførelse av høy kvalitet og enkle, men effektive løsninger som fasinerer og betar meg med OM-systemet. At Olympus ikke har overført denne funksjonelle genialiteten direkte over på sine nye 4/3-systemkameraer, eller at andre ikke har sett sitt snitt til å "stjele" hele eller deler av OM-konseptet, er derfor uforståelig...

Alt i alt har OM-systemet det aller meste jeg ønsker meg i et SLR. Det er solid bygget, det er svært kompakt og det har en enkel, men egenartet og effektiv betjening. Også de svært kompakte, presise og fortryllende Zuiko-objektivene gjør sitt til å forsterke godfølelsen. OM-systemet mangler faktisk bare én ting: Det er kun laget for å bruke film. Men når Olympus bygger inn en 18Mp ISO50-3200 24x36mm bildebrikke i et svart OM-4Ti-hus vil jeg stå aller først i køen.



Januar 2010
Geir Brekke



Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs@mac.com