16 eksponeringer fra 1/8000 sek til 4,0 sek, - alle ved f/5,6 - ISO200 og med kamera på stativ:




Ved å ta 16 eksponeringer med 1EV endring mellom hvert opptak, får jeg opptak av samme motiv som spenner over 16EV. Jeg justerer filene så langt det lar seg gjøre og studerer hvordan toneforløpet både i høylys, mellomtoner og skygger "oppfører seg". Thumbnailene er gjengitt over.

På denne måten er det mulig å få en relativt god formening om hvor stort dynamisk spenn det er på det digitale opptaket. Denne øvelsen har jeg gjort med en rekke ulike motivutsnitt med D700 og vil anslå at D700 har et dynamisk spenn på godt og vel 11EV. Imponerende.

Å fotografere kalles ofte å tegne med lys. Alle som har fotografert vet at lysforholdene har stor betydning for hvordan det ferdige bildet blir. Ideelt sett burde opptaket kunne fange alle motivets nyanser. Men hvis det er lysforhold med kraftige kontraster, har nok de fleste opplevd å få enkelte bilder med helt sorte og helt hvite partier.

Dette skyldes at kameraet ikke har vært i stand til å fange hele tonespekteret. Lysforholdene i motivet har hatt for store kontraster. Man sier ofte at det har vært for stor dynamikk i motivet til at kameraet har klart å gjengi dette. Dynamisk spenn er derfor forskjellen i lysintensitet mellom de mørkeste og de lyseste tonene som kan gjengi detaljer i motivet.

For å demonstrere hvordan høylysene kan forsvinne ved overeksponering, velger jeg ut et utsnitt fra bildet av robåtene (vist over). Dette er et vanskelig motiv å eksponere fordi store deler av motivet ligger i skygge mens noen få, men viktige deler ligger i skarpt sollys. Ved å fotografere dette motivet med tidligere omtalte eksponeringsrekke, 6 eksponeringer i alt, får jeg mulighet til å se hva som skjer med høylysene etter hvert som eksponeringen endres.




Det er 0,7EV mellom disse eksponeringene. For meg ser det ut for at høylysene går fra å være uttegnet til å være utbrent innefor 0,3EV. D700 klipper brått og brutalt - ingen myk skulder, akkurat.

Det er tydelig at både +0,7EV og 0EV (lysmålerens middelverdi) gir utbrente høylys i de lyse partiene i dette høykontrastmotivet. Først ved en -0,7EV-eksponering beholdes tegningene/toneforløpet i høylysene i alle kanalene.

I dette skarpe lyset må eksponeringen ikke være for lys fordi det kan gi økt risiko for utbrent høylys. Men man må heller ikke eksponere for mørkt for da flyttes hele toneforløpet slik at detaljene gror sammen i klumper i de mørkeste skyggene.

Å utnytte hele dynamikkspennet handler om å plassere eksponeringen så lyst som mulig. Dette betyr at mellomtonene får best mulig toneforløp og skyggene beholder detaljoppløsningen. Samtidig betyr dette økt fare for å brenne ut i høylysene. Her er det husets hvitmalte kledning og detaljene på trestammene som utgjør det dynamiske spennet i dette motivutsnittet.

Utsnittene under er fra eksponeringer som er gjort for å fremprovosere utbrente høylys. Her er 6 ulike eksponeringer i trinn på 0,7EV.


Mange av motivene er gjort parallelt både med D700 og 5D med samme eksponeringsrekker á 7 opptak i trinn på 0,7EV. Dette har gitt meg et ganske omfattende sammenligningsgrunnlag.

Når jeg studerer mange opptak med samme eksponeringsverdi, så mener jeg å kunne fastslå at 5D tåler anslagsvis 0,3EV mer i høylysene før det brenner helt ut. 5D har dermed i mine øyne en ørliten fordel i høylysene på grunn av en litt mykere "skulder". Vi skal se at D700 kompenserer for dette på andre måter.

Dessuten ser det mer dramatisk ut når D700 brenner ut i høylysene enn det gjør når man bruker 5D, fordi D700 har en overraskende brå overgang fra "høylys" til "utbrent". Dette kan ses tydelig på +2,0EV-utsnittene vist under. De øvrige tre opptakene er så og si identiske.



Active D-lighting
Å ha kontroll i høylysene er noe mange ønsker seg, men på solskinnsdager opplever vel de fleste at høylysene har en tendens til å brenne ut. Jeg er derfor spent på å teste ut Nikons Active D-Lightning-funksjon.

Jeg gjør derfor en sedvanlig +1,3EV, +0,7EV, 0EV, -0,7EV og -1,3EV eksponeringsrekke på ISO200 med Active D-Lightning innstilt både på "Low", "Normal" og "High". Jeg gjorde også mange av de samme opptakene uten Active D-Lightning i bruk for å sammenligningens skyld.

På kameraets LCD-skjerm gir disse 4 eksponeringene 4 litt ulike histogram. Det synes som tonekurven justeres mot venstre ( opptaket gjøres mørkere ) i de 3 opptakene der ADL er aktiv.

Men når jeg undersøker eksponeringsverdiene og histogrammet i Lightroom får jeg noen overraskelser. For det første er både eksponeringsverdier og histogram like for opptak uten ADL og for opptak med ADL innstilt på "Low". For det andre så er både eksponeringsverdier og histogram like for innstillingene "Normal" og "High". ADL eksponerer kun 0,3EV mørkere (kameraet minuskompenserer) med innstillingen på "Normal" og "High".

Man skal dessuten være klar over at bufferkapasiteten halveres når ADL er innkoblet. Ved normal bruk har dette selvsagt ikke noe å si men viktig å være klar over hvis man driver med serieopptak.

Slik jeg vurderer det så er ADL først og fremst myntet på JPG-opptak. Bruker man andre RAW-fremkallere enn Capture NX2 så gir det minst like god kontroll å selv vurdere behovet for pluss- og minuskompensasjon.