En hver skriftlig redegjørelse for hvordan man har brukt et kamera i ulike situasjoner vil alltid komme til kort overfor det å prøve det samme kameraet selv. Dermed kan man sette det på spissen og si at det som skrives aldri kan bli bra nok eller tilstrekkelig omfattende, det er alltid noe som kan virke upåaktet, uteglemt eller oversett.
Når man skal avgrense innholdet er det mange ulike forhold som må vurderes: Hva skal vektlegges, hvordan skal det vinkles, hvor mye skal man skrive, på hvilken måte skal man skrive, hvilke bildeeksempler skal velges, skal man være nøkternt observerende eller personlig undersøkende etc. etc.
Det er ikke til å stikke under en stol at det er svært utfordrende å skulle skrive noe "vettugt" om kameramodeller jeg bare har til rådighet i noen få uker. Håpet er at tekst og bilder til sammen kan utgjøre en informativ og visuell helhet der de tekniske aspektene balanseres av mer personlige betraktninger. Det kan imidlertid være vanskelig (på den korte tiden) å finne relevante situasjoner og få tatt bilder som er tilstrekkelig interessante til at de suplerer teksten på en god måte.
Tilgjengelig teknologi er kun en liten bestanddel i den bildeskapende prosessen og kameraet (i seg selv) er kun et redskap som gir oss noen fotografiske muligheter. For meg er det derfor spennende å se om et nytt kamera får frem nye sider i meg som fotograf. Hva kameraet gjør med mitt fotografiske blikk, hva det skaper av fotografiske ideer og hva jeg får til med kameraet (og tilhørende objektiver) er derfor blitt viktigere og viktigere vurderingskriterier.
Det kameraet som har fått mest oppmerksomhet fra meg har vært Canon 5D mark II. For det første fordi jeg etter å ha brukt førsteutgaven av 5D ganske inngående var svært spent på hvor mye bedre nykommeren var, for det andre fordi låneperioden falt sammen med en tur til Uganda. For egen del trakk jeg den konklusjonen at mitt gamle 5D allerede tilfredsstilte mitt fotografiske lynne så godt at det var uaktuelt å oppgradere, en økning av pikselantallet ga ingen utslag på min fotografiske praksis.
Det kameraet som har gjort sterkes inntrykk er Leica M8.2. På tross av at jeg kun hadde ett fastobjektiv til rådighet fikk dette kameraet meg til å åpne øynene på nye måter. Det gjorde også at jeg fremkalte bildene mine på en ny og mer offensiv måte fordi jeg i større grad hadde visualisert det ferdige resultatet mens jeg fotograferte.
Noen mener kanskje at alle kameraer skal ligne mest mulig på hverandre, ha nøyaktig de samme egenskapene og ha identiske prestasjoner. Jeg er vesentlig mer fasinert av hva som skiller dem. "Ulikhet" kan faktisk oppleves å være en kvalitet i seg selv, og det er nettopp dette som fikk Leica M8 til å stå så tydelig frem som noe unikt. Det er også denne opplevelsen som ligger til grunn for at de fotografiske eksemplene oftere og oftere presenteres som individuelle fremkallinger basert på ulike ideer om hva fotografiet kan være (for meg).
En spesiell takk til redaktør Frank for at han våget å gi meg en utfordring som strakk seg langt utenfor både min "comfort sone" og mitt formelle kompetanseområde.
Avslutningsvis vil jeg si takk for følget til alle som har lest Skråblikkene. Jeg vil også takk for mange hyggelige, oppmuntrende og ikke minst inspirerende tilbakemeldinger, både på mail, via melding og som egne tråder på foto.no. Med basis i det tradisjonsbundne begrepet "visualisering" ønsker jeg å signalisere at jeg vil prøve å legge ennå mer vekt på det kreative samspillet "menneske-maskin" i de kommende Skråblikkene.
Mai 2011
Geir Brekke
Alle typer tilbakemeldinger, innspill, forslag og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs@mac.com
