Jeg synes det er viktig at man kan beholde det meste av grepet og helst beholde øyet til søkeren når man skal gjøre justeringer av innstillingene. Et konkret eksempel er omplasseringen av innstilling av ISO. Med 5D må jeg trykke ned en knapp med høyre pekefinger som sitter slik at jeg samtidig må reposisjonere hånden for å få dette til. Deretter må jeg justere grepet på nytt slik at tommelen kan snu på kommandohjulet for ny ISO-verdi. På 5DII må jeg også trykke ned en knapp med høyre pekefinger men nå har denne knappen byttet plass slik at den ligger mer naturlig tilgjengelig uten behov for å justere håndens posisjon. Dessuten justeres ISO-verdien med hjulet som sitter ved søkeren, noe som betyr at også dette kan gjøres med samme håndgrep. Alt i alt en liten men forbausende mye bedre løsning. Likevel ønsker jeg meg et eget, dedikert hjul til å stille ISO-verdien direkte, noe som ville betydd en enda enklere betjening, ikke minst fordi Auto-ISO ikke er så funksjonell som ønskelig.
På tross av at støvfjerningsfunksjonen aktiveres både når kameraet skrus på og av og at LCD-skjermen både er større og har flere piksler, så oppleves batterikapasiteten å være svært bra, spesielt for meg som nesten aldri bruker LCD-skjermen til å betrakte bilder på. Selv synes jeg et løst, ekstra batteri til å ha i lommen er et naturlig supplement uavhengig av hvilket kamera jeg bruker. Dessuten regner jeg med at omfattende bruk av LiveView og Videoopptak sammen med IS-objektiv vil trekke mye strøm. I følge Canon skal batterikapasiteten for 5DII være på ca. 850 opptak mot ca. 800 opptak for 5D.
Jeg har lenge gledet meg til å prøve Auto-ISO. I prinsippet er det en svært praktisk funksjon. Hovedproblemet for meg er at Auto-ISO notorisk velger for langsom følsomhet. Dermed blir lukkerhastigheten for langsom i forhold til mitt fotografiske lynne.
Med auto-ISO hadde jeg håpet at jeg kunne konsentrere meg om å justere inn riktig eksponeringskompensasjonen og la kameraet sørge for å velge passende følsomhet innenfor et sett med hensiktsmessige verdier for lukker og blender definert av bruker. Skuffende nok har ikke Auto-ISO egne brukerinnstillinger. Derfor har jeg bare brukt Auto-ISO sporadisk fordi funksjonen ikke tilfredsstiller den fleksibiliteten jeg synes den funksjonen bør ha.
LiveView:
Selv om jeg generelt foretrekker å bruke den optiske søkeren, gir LiveView utvidede bruksmuligheter i en del situasjoner. Ved å trykke på Print-knappen så aktiveres LiveView-funksjonen umiddelbart. Man må bruke AF-ON-knappn for å fokusere i LiveView-mode, en pussighet som selvsagt handler om at vanlig fokus skjer via en egen reflektert lysstråle fra speilet, mens i LiveView-modus er dette slått opp og fokus må derfor gjøres ved å analysere informasjonen om kontraster i motivet på selve brikken. Denne fokusmetoden kalles LiveMode og er svært treig.
Man kan også fokusere med Quick-mode som vipper ned speilet og fokuserer ved å bruke AF-modulene. Som navnet antyder er den kjappere enn LiveMode, men likevel i tregeste laget. LiveFace-mode fikk jeg ikke anledning til å teste ut. Det rapporteres imidlertid om at den funksjonen er god, men langsom.
I forhold til å bruke den optiske søkeren synes jeg LiveView gir meg bedre oversikt og kontroll over selve komposisjonen, men den gir meg vesentlig dårligere kontroll med viktige detaljer i motivet. Å se på LCD-skjermen gir en form for objektiv avstand til motivet, mens å se i søkeren gir meg en mye mer "å være del av motivet"-følelse. Muligheten til å benytte begge deler parallelt synes jeg, overraskende nok, er svært nyttig i situasjoner der en klar komposisjon er en viktig del av det visuelle uttrykket.
LiveView kan, ved å zoome inn 10x, brukes til å kontrollere om kamera er uten bevegelse når det står på stativ og det er vind, noe jeg selv har slitt med å kontrollere når jeg har brukt 5D på stativ sammen med lengre brennvidder.
Med LiveView kan man dessuten se direkte hvordan motivet blir i sort/hvitt før man eksponerer hvis man velger s/h i menyen. Dette er en mulighet som det tok litt tid for meg å forstå at kan være svært nyttig. LiveView er så pass enkel i bruk, og LCD-skjermen så pass god, at funksjonen er inspirerende å bruke i situasjoner der jeg ellers ikke ville eller kunne ta bilder. LiveView vises også ved 30fps, noe som betyr at bildet nærmest oppfattes som flimmerfritt.
Plassering av skarphetsplanet er kritisk når jeg bruker lengre brennvidder, store blenderåpninger og korte avstander. Å treffe med fokus er derfor avgjørende. Fokusmodulen er i følge Canon den samme som sitter i 3 år gamle 5D. Det har derfor (forståelig nok) vært mye diskutert om dette er bra nok i konkurranse med andre kameramodeller. 5DIIs mest åpenbare og direkte konkurrent, D700, har samme fokussystem som Nikons toppmodell D3. Canon har derfor fra mange hold fått kritikk for at AF ikke er forbedret eller nevneverdig oppgradert i forhold til 5D. Det er en innvending som er høyst relevant og som jeg er enig i.
Å holde midtre fokuspunkt plassert på "riktig" sted gir selvsagt det beste resultatet, men det kan være en umulig strategi i forhold til mennesker, dyr og fugler i bevegelse. Valg av midtre fokuspunkt betyr nemlig noen kompositoriske problemer, spesielt når følgefokus er koblet inn, fordi man må kompromisse på valg av utsnitt hvis fokus skal beholdes.
I tillegg til midtre fokuspunkt har 5DII ytterligere 8 punkt plassert i en form for stjernemønster. Det virker imidlertid som de ytre fokuspunktene mangler kraften til senterpunktet. I en portrettsituasjon der det er lite lys og naturlig å bruke kamera i høydeformat/ portrettformat kan jeg faktisk ikke stole på at de ytre fokuspunktene finner fokus, selv ikke med et lyssterkt objektiv. Da må jeg i stedet bruke senterpunktet og rekomponere eller stole på manuell fokus. Med objektivet på f/2,0, og med en avstand rundt 1,5 m, er dybdeskarpheten så liten at bare en liten bevegelse av kamera eller modell gjør at fokus havner litt foran eller litt bak pupillen og dermed er bildet spolert. I denne situasjonen ville et kraftigere perifert fokuspunkt vært til stor hjelp. Jeg antar at ved å understøtte flere fokuspunkt med kryssfølsomhet ville dette kunne vært betraktelig bedre.
Bruk av følgefokus + et fokuspunkt krever en svært presis hånd, mens bruk av manuell fokus mot bevegelige motiv krever trening og tilvenning. De beste resultatene oppnår jeg gjerne ved en aktiv og bevisst kombinasjon av manuell fokus og følgefokus sammen med vedvarende vurdering av om et fokuspunkt eller alle fokuspunkt er mest hensiktsmessig. Sammen med kontrollert utløserteknikk og godt overblikk over situasjonen er det etter min erfaring faktisk den beste strategien med både 5D og 5DII.
Å velge alle fokuspunktene høres lettvint ut men det innebærer noen fallgruver. Det er nemlig det nærmeste punktet som stilles skarpt, og ved portrett- og landskapsfotografering er dette sjelden hensiktmessig. Ved landskapsfotografering distraherer gjerne den omkringliggende vegetasjonen AF-funksjonen, og da synes jeg ofte manuell fokus er den beste løsningen. Ved portrettfotografering er det som regel det nærmeste øyet som skal være i fokus, men da kan både klær, nesetipp og pannelugg gjøre at jeg må stole på at fokusering med senterpunktet og rekomponering eller (kanskje heller) at manuell fokus gjør jobben.
Bruk av følgefokus + mange fokuspunkter er i enkelte situasjoner en fristende løsning, men man må leve med noen kompromisser. 200mm f/2,8 +1,4x følger bra når fokus er funnet, men det tar litt tid før denne kombinasjonen treffer med fokus på målet. I slike situasjoner kunne AF åpenbart vært bedre. Å bruke alle fokuspunktene ved fuglefotografering betyr også at det er lett for at vingetippen blir i fokus mens fuglens hode er uskarpt fordi fokus plasseres på nærmeste fokustreff. Likeledes kan det være at løvverk eller gress havner i fokus mens dyret, som egentlig er hovedmotivet, er uskarpt fordi det delvis er skjult av gress og kvister. Det kan derfor være mer hensiktsmessig å velge kun midtre fokuspunkt eller manuell fokus samtidig som man prøver å forstå hvordan fuglen eller dyret beveger seg.
Fokuspunktene sitter dessuten for tett samlet og jeg savner egne fokuspunkt plassert i de fire gylne snitt. Ved bruk av objektiver med lysstyrke på f/2,8 eller bedre aktiveres 6 ekstra AF-punkt. Dette er viktig å være klar over når fokushastighet og presisjon vurderes. Det finnes nok AF-system som både er mer fleksible og har raskere følgefokus, men normalt kreves det da en større grad av tilvenning og mer inngående forståelse for å kunne utnytte AF fullt ut. Slik sett er AF i 5DII veldig enkel i bruk, selv om joysticken dessverre har for dårlig funksjonalitet til raskt å skifte mellom ulike fokuspunkt. I godt lys og med lyssterke objektiver gir 5DIIs AF kjapp respons og fokuserer svært raskt.
Bruk av manuell fokus høres kanskje svært umoderne ut. Undertegnede har imidlertid lært å sette pris på den muligheten med 24x36mm-kamera, bruk av AF mot bevegelige motiv er nemlig ikke alltid noen vidunderkur for meg. Først og fremst er god lysstyrke, stødig kamerateknikk og god situasjonsforståelse avgjørende for hva jeg klarer å oppnå.
Jeg har gjort alle opptakene til RAW av tre hovedgrunner: RAW gir filer med den beste digitale informasjonen (14bit kontra JPG-opptakets 8bit), RAW gir utvidet eksponeringstoleranse i høylysene som igjen muliggjør en mer aktiv bruk av eksponeringskompensasjon. Jeg er mer opptatt av generell filkvalitet i RAW-filen enn individuelle tilpasningsmuligheter og spesifikke justeringer for opptak til JPG. RAW-filen er også upåvirket av spesifikke parametere beregnet for JPG-opptak. Dette gir, slik jeg ser det, det beste utgangspunktet for senere fremkalling av de ulike opptakene på individuell basis i foretrukket RAW-fremkaller. Alt det jeg skriver om filkvalitet og ISO-egenskaper er derfor basert på opptak til RAW, og dette er dermed en presentasjon av undertegnedes subjektive skråblikk på et kamera mange har store forventninger til.
Filene er fremkalt i Lightroom 2.2 basert på mine preferanser når det gjelder plassering av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping og mine vurderinger når det gjelder hvitbalanse, fargemetning og kontrast. Utover dette er bildene kun nedskalert til webstørrelse. I tillegg til å vurdere opptakene på skjerm har jeg skrevet ut et utvalg bilder til utfallende A2. En del 100%-utsnitt er også skrevet ut til A3 for videre visuelle vurderinger av eksponeringstoleranse, dynamikk, støy, ISO-egenskaper og toneforløp i skyggene.100%-utsnittene er tatt med for at detaljer i bildene og observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående.
_________________________________
Les artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming for mer kunskap om hvordan Geir Brekke utforsker Canon 5D mark II.