For det første lagres hele toneforløpet i en lys eksponering slik at hver nyanse innholder litt mer finmasket digital informasjon. Det gjør at spesielt mørke nyanser fremstår litt "renere" og med bedre detaljoppløsning.
For det andre justeres et lyst opptak normalt ned i RAW-fremkalleren slik at det blir mørkere. Dermed gjøres også støyen mørkere og kamufleres dermed bedre i den samme prosessen.
Disse to enkle forholdene forsterker hverandre.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne problemstillingen denne gang, den er utførlig beskrevet i tidligere tester samt i egen artikkel. Her har jeg imidlertid plukket frem bildeksempler tatt på ulik følsomhet med beskjeden eksponeringskompensasjon. I tillegg ha jeg funnet frem en del 100%-utsnitt fra opptak med ulik følsomhet. Samlet håper jeg dette tydelig viser hva man kan forvente av 5DII på ulike ISO-verdier.
Bare husk på at et 100%-utsnitt fra 5DII er som å se på et 2x3 meter stort bilde på under en halv meters avstand.
Dette kan ha betydning hvis man jobber med motiv der det er viktig å kunne skimte tegninger i de mørkeste partiene - særlig er dette en fordel hvis man jobber i sort/hvitt. Godt toneforløp i skyggene sikrer også best mulig kontroll med detaljeringsnivået i mørke partier på utskriftene. God filkvalitet ved høy ISO betyr utvidede bruksmuligheter. Som bildeeksemplene over viser, gir også ISO3200 glimrende resultat hvis man eksponerer riktig. Ved å utnytte eksponeringstoleransen i høylysene er det mulig å få duggfriske opptak også ved så pass høye verdier om ISO3200.
Etter å ha tatt en rekke opptak på ISO6400, H1 (ISO12800) og H2 (ISO25600) i belysning som krever relativt langsom lukkertid, har jeg oppdaget et entydig paradoks: Der jeg får nedsatt oppløsning på ISO6400 pga. kamerarystelser fra ustø hånd, klarer verken H1 eller H2 å oppvise bedre detaljoppløsning selv om lukkerhastigheten blir henholdsvis et og to trinn raskere. Å velge raskere følsomhet enn ISO6400 motvirkes av at detaljene kamufleres pga. økt ISO-støy og nedsatt kantskarphet. Dessuten svinner fargene på de høyeste følsomhetene, noe som gjør at jeg anser opptak på ISO6400 med litt bevegelsesuskarphet (rent bildeteknisk) som bedre enn både H1 og H2.
Jeg betrakter derfor H1 og H2 som nødløsninger. Spesielt H2 har begrenset nytteverdi etter min vurdering, først og fremst fordi detaljoppløsningen degraderes kraftig og fordi skyggene gror helt igjen. Implementeringen av H1 og H2 vitner først og fremst om at kameraprodusentene (paradoksalt nok) har større toleranse for støy i dag enn de hadde for noen få år siden.
Den eneste grunnen for at H2 er tatt med må være for at Canon skal matche Nikon D3/ D700 på dette området. 5Ds høyeste innstilling H1 (ISO3200) er bortimot støyfritt med god detaljoppløsning ved riktig eksponering. Det største problemet med H1 (ISO12800) og spesielt H2 (ISO25600) er ikke bare fremtredende støy, men at detaljoppløsningen i tillegg er så forringet at opptaket har begrenset bruksverdi. 5DIIs høyeste innstilling H2 (ISO25600) er et gnistregn av støy med klare tegn til kollaps i detaljer og toneforløp. Ved å inkludere H2 synes jeg Canon har gjort 5DII en bjørnetjeneste og etter min oppfatning burde den følsomheten vært utelatt.
_________________________________
Les artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming for mer kunskap om hvordan Geir Brekke utforsker Canon 5D mark II.