Okularet er plassert oppe i kameraets venstre hjørnet, og det er nok ikke bare meg som får assosiasjoner til fordums rammesøkerkameraer (konferer Skråblikk Leica M8.2: http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=41829).

Dette betyr faktisk at FujiFilm (egenhendig) blåser liv i en kameratype som de fleste nok har trodd hadde avgått ved døden med Leicas M-system som et bekreftende unntak. Det betyr også at FujiFilm i langt større grad enn andre kameraprodusenter er villige til å gå nye veier, og selv ble jeg veldig fasinert da X-Pro1 ble introdusert for snart et år siden.

Det er to ting som karakteriserer et tradisjonelt rammesøkerkamera: For det første har det en optisk søker som er en egen enhet, adskilt fra objektivet. For det andre har det en optisk innspeilet, mekanisk overført kobling mot objektivets avstandsinnstilling som gjør at bruk av manuell fokusering kan gjøres både raskt og presist. Ut fra denne betraktningen er det bare å fastslå at på tross av mange og tydelige referanser til rammesøkerkameraet er X-Pro1 ikke et rammesøkerkamera (i begrepets rette forstand) likevel.

Personlig synes jeg at det aller viktigste kriteriet med en søker er at den er "usynlig". Med det mener jeg at den har en stor bildevinkel (den gir et stort søkerbilde slik at det dekker det meste av synsfeltet når jeg bruker den) og at den er så lys som mulig (noe som med speilreflekskameraer betyr at det er viktig å bruke lyssterk optikk).

Jeg synes også at søkeren skal gi meg tydelig visuell informasjon om hvor skarphetsplanet er plassert, og det bør den gjøre på en entydig og umiddelbar måte. Dessuten ønsker jeg å kunne justere fokus manuelt på en så rask, presis, oversiktlig, entydig og direkte måte som mulig. Jo enklere, jo bedre.

Noe som slår meg første gang jeg setter øyet til okularet er at kameraet mangler mulighet for å justere diopteret. Det høres ut som en liten fillesak, men kan (for enkelte) likevel vise seg å være en ganske substansiell innvending. På tross av at jeg har et upåklagelig langsyn (fra vel en meter og lengre), er jeg kommet i den alderen at jeg trenger lesebriller (+2,0).

Dette betyr at jeg ikke kan se inn i en normalt utrustet søker uten å gjøre en tilsvarende justering i okularet for å se et klart søkerbilde. Normalt er dette en enkel sak, uavhengig av hvilket kamera jeg bruker. Slik er det ikke med X-Pro1. Dermed fremstår søkerbildet som uklart (ute av fokus) og jeg må derfor finne frem lesebrillene for å kunne bruke kameraet på fornuftig vis. Innendørs er det uproblematisk, men på skitur i ti minusgrader er det en svært plundrete øvelse ...

Siden søkeren er en egen enhet, betyr det at den er uavhengig av lysstyrken til objektivet, noe som gjør at søkeren alltid er like lys.

Det optiske søkerbildet er (i og for seg) stort, men i motsetning til hva man er vant med i et speilreflekskamera så fyller ikke selve motivutsnittet ut hele søkerbildet. I den optiske søkeren er det marker et stort, hvitt rektangel. Dette rektangelet viser utsnittet til det påmontert objektiv, og ved bruk av 35mm betyr dette at motivutsnittet dekker cirka halve arealet av søkeren. Ulikt enkelte kompaktkameraer med optisk søker som kun har en dekningsgrad på 75-85% så har den optiske søkeren i X-Pro1 en dekningsgrad på rundt 140%.

Dette betyr at man til en hver tid ser mer i søkeren enn det som kommer med på opptaket. Dette gjør det mulig å ha svært god kontroll med hva som er på vei inn i, og ut av, selve motivutsnittet. Denne "overdekningen" i søkeren er en av rammesøkerkameraets fordeler, spesielt ved gatefotografering.

Ulikt andre kameraer som oppgir søkerens forstørrelsesgrad har FujiFilm valgt å oppgi horisontal betraktningsvinkel på 25° for videosøkeren. Dette angir ikke vinkelen på motivutsnittet, men sier noe om hvor stor del av synsfeltet søkerbildet dekker når man ser inn i okularet. Utsnittet i den optiske søkeren er (selvsagt) avhengig av hvilken brennvidde man bruker, men den optiske søkeren i X-Pro1 er konstruert slik at lange brennvidder får en ekstra forstørrelse for å kompensere for en trangere motivvinkel.

Det skjer en automatisk parallakseforskyvning av den hvite rammen i søkeren når avstanden endres. Rammen er imidlertid svært omtrentlig og det kommer (vesentlig) mer med på opptaket enn det som er avgrenset i søkeren og som rammen antyder.

I bildet over har jeg nitidig plassert hvert hjørne av det turkise rektangelet i rammens fire hjørner. Avstanden er cirka fire meter og viser med all tydelighet at avgrensningen i søkeren dekker et vesentlig mindre utsnitt enn det som kommer med på brikken.

Men på tross av X-Pro1 har en separat, optisk søker manglet det overraskende nok rammesøkerkameraets tradisjonelle, enkle og elegante kontroll av manuell fokus. I stedet må man bruke noe FujiFilm kaller en «hybrid» løsning som inkluderer bruk av videosøkeren. Dette kommer jeg nærmere tilbake til, men først vil jeg ta for meg videosøkeren.

Når det gjelder teknologien bak videosøkere sier det seg selv at det er mange ting som vil spille inn. Er oppløsningen for grov vil søkerbildet fremstå som sammensatt av punkter, er oppdateringen for langsom vil man oppleve at søkerbildet henger etter når man beveger kameraet og er frekvensen på oppdateringen for langsom kan det gi inntrykk av at søkerbildet flimrer.

Ulikt en optisk søker (som kun har stedlig lys å jobbe med) justeres en videosøker kontinuerlig i forhold til kameraets eksponering og viser bildet "slik det lagres på minnebrikken". Kameraets håndtering av hvitbalansen vil dermed påvirke fargene i søkeren. Det samme vil valg av de ulike JPG-innstillingene gjøre. Selv valg av ISO kan påvirke kvaliteten av søkerbildet.

Men først og fremst er det effekten av eksponeringskompensasjon som påvirker søkerbildet. Minuskompensering gir mørkere videosøker, plusskompensering gir lysere videosøker. Det vil nok være store forskjeller på hvordan man opplever dette. Noen vil ganske sikkert synes at dette er et stort fremskritt i forhold til å bruke en optisk søker, selv opplever jeg dette som (til dels svært) forstyrrende.

En effekt er at når jeg beveger kameraet (slik at motivet endres), endres lysstyrken i søkeren etter hvert som motivets tonekurve endrer seg. Søkerbildet pulserer dermed i takt med om motivet er hovedsaklig lyst eller hovedsaklig mørkt.

Når jeg trykker utløseren halvveis ned, skjer det flere ting med søkerbildet. Først blir søkerbildet litt lysere, så litt mørkere for så igjen å vende tilbake til utgangsnivået. Dette skjer hver gang, uavhengig av om søkeren er lys eller mørk eller om motivet er lyst eller mørkt. Dette betyr at jeg hele tiden blir minnet på at det er montert en videosøker mellom meg og motivet.

Enda en ting som er annerledes er at videosøkeren ikke er geometrisk relatert til opptaksformatet. Slik sett kan den derfor konstrueres slik at søkerbildet (i teorien) kan gjøres så stort som man ønsker.

Størrelsen på pikslene i videosøkeren har veldig stor innflytelse på hvor lett det er å se hvor skarphetsplanet er plassert. En for grov oppløsning vil rett og slett kamuflere dybdeskarpheten slik at det er vanskelig å identifisere hvor fokus er plassert. Min vurdering er at 1,4Mp gir et litt for grovt søkerbilde. Dette stemmer godt med de erfaringer jeg har når det gjelder skjermer. Bruker man en 1200x900 punkters skjerm (som har omtrent like mange punkter som videosøkeren i X-Pro1) kan man tydelig se at skjermbildet består av individuelle punkter (når avstanden til skjermen gir samme betraktningsvinkel som søkeren i X-Pro1 har).

Det som imidlertid representerer den største utfordringen med en videosøker (synes jeg) er å gi den tilstrekkelig dynamisk spenn slik at detaljer i skygger og høylys vises og er inntakt, både i skarpt sollys og i skumringen.

I parentes: (Søstermodellen til X-Pro1 heter X-E1 og har kun videosøker. Den har en nyere, forbedret videosøker som skal være den samme som sitter i Sony Nex-7 og Sony A99. Den har en oppløsning på godt og vel 2Mp og skal også ha bedre dynamikk/kontrastforhold. Antakelig er det nødvendig med rundt 3Mp (tilsvarende iPad Retina) før videosøkeren har tilfredsstillende oppløsning til å fremstå som "glatt". Men utfordringene med en god videosøker synes først og fremst å dreie seg om å få til tilstrekkelig dynamikk, naturlig hvitballanse og tilfredsstillende oppdateringsfrekvens.)

En videosøker gir noen muligheter til å vise informasjon direkte i søkeren som ikke er like enkel å få til i en optisk søker. For eksempel kan det vises et histogram som oppdateres direkte. Alt i alt er det altså en rekke faktorer som gjør at en videosøker i sin natur vil fremstå som et helt annet arbeidsredskap enn en optisk søker.

Men i tillegg har FujiFilm (av en eller grunn) gitt søkerinformasjonen i den optiske søkeren og i videosøkeren ulik design.

Videosøkeren har et grått felt nederst der info vises. På dette feltet vises lukkertiden som et rødt tall når den er under 1/8 sek og som et hvitt tall når den er over 1/8 sek. I den optiske søkeren vises lukkertiden som et rødt tall innefor et hvitt felt under 1/8sek og som et sort tall innefor et hvitt felt over 1/8sek. Blenderen vises som et turkis tall i videosøkeren, men som et sort tall innefor en hvit ramme i den optiske søkeren. Den optiske søkeren har heller ikke noe grått parti langs nedre kant.

Selv symbolet for ISO er ulikt plassert, har ulik font og ulik visuell presentasjon i videosøkeren og i den optiske søkeren. Dette synes jeg ikke bare er pussig, for meg gjør det at overgangen fra optisk til elektronisk søker tydeliggjøres på en distraherende måte.

Men kameraet har flere forunderlige løsninger. Med kamera i A (blendervalg) så vises kun valgt blender, lukkertid vises ikke før jeg trykker utløseren halvveis ned. Men endrer jeg (av en eller annen grunn) blenderen mens jeg holder utløseren halvveis ned endrer ikke lukkertiden seg tilsvarende. Jeg må faktisk slippe utløseren for så å trykke den halvveis ned på ny før det vises en oppdatert lukkertid.

Når kameraet står i visningsmodus kan jeg vurderer innstillingen til et bilde, av og til ønsker jeg da å endre ISO. Men det kan jeg ikke gjøre når kameraet er i visningsmodus. Da er jeg tvunget til å gå ut av visningsmodus før jeg kan trykke Fn-knappen for å endre ISO. Dette synes jeg er både ulogisk og gjør bruken av kameraet nødvendig tungvindt.

X-Pro1 er utrustet med autofokus som gir fokusbekreftelse (ved at en hvit ramme i søkeren blir grønn). Det er mulig å kombinere optisk søker og LiveView på LCD-skjermen ved et eget valg der en liten sensor ved okularet slår av og på LCD-skjermen automatisk.

Har jeg valgt kun å bruke optisk søker (uten at LiveView engasjeres når jeg tar øyet bort fra okularet) og vil endre ISO, så må jeg se inn i søkeren etter å ha rykket ned Fn for å se ISO-verdiene. For å endre ISO-verdi må jeg bruke tommelfingerhjulet (en sideveis bevegelse) for å endre følsomhet. Dette må jeg overvåke ved å se på ISO-verdien som vises nede i den optiske søkerens høyre hjørne. I denne situasjonen vises de nemlig ingen andre steder.

Men bruker jeg LiveView og ønsker å endre ISO så er prosedyren annerledes. Det starter med det samme trykket på Fn-knappen, men da kommer det ikke opp et tall i nedre, høyre kant. Nei, da viser det seg en sjenerøs skala som dekker nesten hele LCD-skjermen. Så må jeg bruke "opp"- og "ned"-pilene på fireveisvelgeren for å endre ISO-verdien.

Alt dette betyr at samme justering av strategiske kameraparametre utføres både på ulike grafiske og ulike betjeningsmessige måter, avhengig av hvilken søker man bruker og avhengig av hvilken modus kameraet står i. Det kan godt være at dette er bruksmessige ubetydeligheter for de fleste som leser dette, men for meg utløser slik designmessig inkonsistens vedvarende frustrasjon. Og dette fører igjen til at lysten til å løfte opp kameraet og ta det i bruk faktisk blir mindre og mindre etter hvert som jeg bruker det.

Å bruke manuell fokus når man bruker den optiske søkeren funger på samme måte som med X-100, en måte jeg vil kalle forunderlig. For det første er ikke fokusringen koblet mekanisk, men elektronisk til linsene i objektivet. Dette gjør at følelsen når man skrur på fokusringen er litt "ullen", selv om fokusringen (i og for seg) er fast og fin i fisken. For det andre er fokusringen uten start og stoppunkt. Og med manglende avstandsskala på objektivet må man derfor se inn i søkeren for å få informasjon om fokuseringsavstand.

Fokuseringsavstanden kommer frem som en skala i nedre del av søkerbildet. Men fordi den optiske søkeren mangler dybdeskarphetsinformasjon om hvor fokus er plassert, er det så og si umulig å vite om valgt avstand plasserer fokusplanet i riktig posisjon. Dette har FujiFilm forsøkt å bøte på ved å la videosøkeren inngå i en egen fokuseringsprosedyre.

Når man har valgt manuell fokus kan man (ved å trykke på det bakre kommandohjulet) få opp videosøkeren med et 10x forstørret utsnitt. Og selv om man har valgt manuell fokus kobles autofokus inn som så setter fokus. Deretter kan man (ved å vri på fokusringen) manuelt plassere fokus der man ønsker (ved å se i videosøkeren). Så må man koble tilbake til optisk søker og rekomponere til ønsket utsnitt. Først da er man klar til å trykke ned utløseren.

Jeg vet at det finnes både X100- og X-Pro1-brukere som er begeistret for denne «hybride» fokusløsningen, men jeg hadde håpet at X-Pro1 var utrustet meddet er manuell fokusering på tradisjonelt rammesøkervis. Siden jeg oppleer at Fuji sin variant er ganske plundrete, gjør dette at jeg stort sett ikke bruker manuell fokusering i det hele tatt med dette kameraet.

Bruker man en optisk søker forholder man seg til et rolig søkerbilde som etter litt tid blir "usynlig". Bruker man en videosøker så skjer det konstante skiftninger av fargeballanse, lysstyrke, kontraster og korning. Sammen med små, dansende bevegelser i søkerbildet gjør dette at jeg hele tiden blir oppmerksom på at jeg ser inn på en videosøker. Jeg må derfor innrømme at jeg har store problemer med å bli fortrolig med videosøkeren, den gjør rett og slett for mye av seg.

Blenderringen på fastobjektivet er merket med blenderverdier og har markerte hakk for hver 0,3EV. Denne ringen er presis i bruk og å ha blendervalget på objektivet er etter min mening ikke bare den mest logiske plasseringen, det er også den mest praktiske plasseringen.

Det er imidlertid ikke forskjell på mellomposisjoner og hele blenderverdier, og det er derfor litt vanskelig å vite hvor man treffer hvis man beveger blenderringen mer enn noen få hakk. Dette er imidlertid en mer beskjeden innvending enn at blenderringen er for løs i bevegelsen,. Det resulterer i at blenderen lett endres når kameraet bæres i hånden eller over skulderen eller når det tas ut av eller legges ned i fotobagen.

Også eksponeringskompensasjonsringen er litt løs og er (på samme måte som blenderringen) utsatt for ufrivillige endringer. Jeg opplevde derfor gjentatte ganger at innstillingen var ulike det jeg regnet med, noe som resulterte i mange feileksponerte opptak.