Det som først og fremst skiller X-Pro1 fra X-100 er at det er et systemkamera med utskiftbar optikk.

Ulikt andre produsenter som alle ser ut til å ha en forkjærlighet for lyssvake zoomer i ulike varianter har FujiFilm valgt å gå mot strømmen og satse på fast optikk. Dette skyldes ganske sikkert at kombinasjonen zoom og optisk søker betyr noen utfordringer som Fuji i første omgang har valgt å styre unna. Dermed kan X-Pro1 utrustes med et knippe lyssterke objektiver med (relativt) imponerende lysstyrke. Spesielt utløser nok 18mm f/2,0 og 35mm f/1,4 kjøpelyst hos mange, men heller ikke en 60mm f/2,4 macro er å kimse av.

Bruk av fast optikk har noen åpenbare fordeler. Den viktigste er objektivets lysstyrke som gjør det mulig å separere hovedmotivet fra bakgrunnen gjennom å utnytte effekten av liten dybdeskarphet. Men når man har en søker som ikke viser objektivets dybdeskarphet, må man selv forestille seg effekten av ulike blendere.

Jeg vet at mange nærmest får angst av å bruke objektiver som ikke har variabel brennvidde. Personlig merker jeg imidlertid at mitt fotografiske blikk stimuleres til å være mer årvåken overfor motivutsnitt når jeg bruker faste brennvidder.

X-Pro1 har en variant av det som ofte omtales som en fireveisvelger. Forunderlig nok er det bare mulig å foreta to direktevalg: Ved å trykke på øvre pilknapp velger man "Macro" og ved å trykke midtre knapp velger man Meny. Ut over disse to valgene fungerer de fire pilknappene kun som navigeringsknapper når man er inne i menyene.

Modellen jeg har brukt ble levert med firmware V1.1 og jeg har derfor i store perioder brukte X-Pro1 med denne i bunn. Denne er nå oppgradert til V1.2 i de nyeste modellene og kan lastes ned og installeres i tidligere utgaver av kameraet som har "gammel" firmeware. Jeg har ikke gjort noen systematisk gjennomgang av hva som er forskjellen, men en del forbedringer skal det være. Blant annet skal både autofukus og oppstart være raskere.

Jeg har bare brukt 35mm f/1,4 i dette Skråblikket. Det er et objektiv som kan kalles normalobjektiv på 15x23mm-formatet og som derfor er det nærmeste man kan komme en allrounder når man bruker et objektiv med fast brennvidde. Med sin gode lysstyrke er det svært fleksibelt og gir mange ulike fotografiske muligheter. Det jeg liker aller best er at det har en egen innstillingsring for blenderen. Det jeg liker svært dårlig er fokusringens nærmest ubrukelige konstruksjon.

Når jeg holder kameraet i hånden merker jeg at frontelementet til objektivet beveger seg litt frem og tilbake, nærmest som en pulsering. Når fokusvelgeren står på C (continuos focus) så søker objektivet fokus, først nå utløseren trykkes halvveis ned så låses fokus. Dette forsøkte jeg å finne ut av, men kom ikke frem til annen konklusjon enn at autofokus er innkoblet selv om utløseren ikke er trykket halvveis ned. Løsningen var å skru av kameraet, noe jeg helst ikke ønsket fordi kameraet var så treigt å få liv i etter søvnen. Alternativt kan det ha vært en feil ved kameraet eller objektivet jeg brukte, selv om jeg ikke tror det.

Fordi søkeren er uten mattskive, er hele søkerbildet i fokus. Og uten noen form for visuell identifikasjon av hvor fokus treffer, er det ikke mulig å se hvor skarphetsplanet er plassert i den optiske søkeren. Så selv om den fokusbekreftende firkanten i søkeren blir grønn, er det likevel ikke sikkert at fokus har truffet der man ønsker det. Dessuten tar det enkelte ganger opp mot et helt sekund fra jeg trykker ned utløseren til kameraet klarer å bekrefte fokus, noe som oppleves som svært overraskende i et så pass ambisiøst kamera.

I tillegg til at autofokus bruker lang tid på å treffe fokus, opplever jeg også at den ikke finner fokus i det hele tatt. Ikke en gang i godt lys og når motivet har gode kontrastforhold. Bildet over er et eksempel på dette, bildet er ett i en serie på i alt fire opptak, der de tre første ble like ufokusert. Først på fjerde forsøk hadde jeg tålmodighet til å vente til kameraet hadde satt fokus der det skulle før jeg trykket ned utløseren.

Bildet over er et eksempel på at kameraet har bekreftet fokus, men der fokus allikevel er plassert et annet sted enn tilsiktet. Da jeg tok dette bildet har jeg antakelig oversett at kvisten var plassert «midt i fleisen». Og da «grønn firkant» viste seg i søkeren har jeg antatt at det var den gule gavlen som var i fokus. Med et kamera med enten mattskive eller med rammesøkerens splittbilde ville jeg oppdaget denne feilfokuseringen umiddelbart, men med X-Pro1 oppdaget jeg det ikke før bildet ble hentet opp på datamaskinen flere dager seinere.

En avart av at kameraet finner fokus og gir fokusbekreftelse er vist i bildet over. Dette bilde er ett av i alt fire opptak der kameraet i de tre første opptakene la skarphetsplanet på bakgrunnen, på tross av at hovedmotivet var midt i bildet og dekket en betydelig del av biildeflaten.

Jeg har allerede nevnt at jeg synes at en batterikapasitet på forunderlig beskjedne 300 opptak er alt for lite i et kamera av X-Pro1 sin kaliber. Dette betyr at man så og si er nødt til å ha med seg et reservebatteri i lommen hvis man skal ut på en tur av en viss varighet. Dessuten er batteriindikatoren slik at når batteriet er mer enn rundt halvveis ladet så vises ikke indikatoren i søkeren. Når så batteriindikatoren vises seg i søkeren er det med et symbol som antyder 2/3 fullt.

Dette er imidlertid alt for optimistisk, antakelig er det ikke mer strøm enn til godt og vel hundre opptak. For det går ikke så lang tid før batteriindikatoren går over fra å vise 2/3 fullt til å vise 1/3 fullt. Da skifter samtidig batterisymbolet farge fra hvitt til rødt. Og når det røde 1/3-symbolet dukker opp er det bare mulig å ta et lite dusin eksponering før batteriet er helt flatt og kameraet slutter å virke. Etter et par minutter er det mulig å tyne ut ytterligere 2-3 opptak, men da er det også slutt. Typisk rundt 260-280 opptak med fulladet batteri er min erfaring.

Batteriets status vises ikke i den optiske søkeren. Heller ikke lukkertid vises i den optiske søkeren før utløseren trykkes halvveis ned. Både batteristatus og lukkertiden vises imidlertid i videosøkeren, men da forsvinner batteristatusen pussig nok når utløseren trykkes halvveis ned.

Siden X-Pro1 er en etterligning av Leica M kan jeg (som en liten kuriositet) nevne hvordan det er med batterikapasiteten på mitt kjære OM-1 (som også har klare referanser til Leica M-kameraene): Da jeg brukte OM-1 som mitt reisekamera, satte jeg (som regel) i nytt batteri da jeg dro avgårde. Så kunne jeg fotografere uten tanke på batteriet helt til jeg neste gang skulle dra noe sted. Som regel skiftet jeg batteri for sikkerhets skyld en gang i året, enten det var nødvendig eller ei. Selvsagt er det forskjell på et manuelt kamera fra 70-tallet og et moderne digitalkamera med LCD-skjerm, men en batterikapasitet på under 300 opptak i et kamera med «Pro» i modellbetegnelsen synes jeg er .. eh .. forunderlig.

På tross av en del innvendinger synes jeg X-Pro1 er et flott kamera som har mange kvaliteter, men det er helt sikket mange som synes jeg i alt for stor grad har konsentrert meg om søkerens beskaffenhet. Grunnen er at jeg har hatt store forhåpninger om at dette kameraet skulle være utrustet med en tradisjonell rammesøker.

Men når alt kommer til alt: Fotografering handler i sin essens om annet enn fotoutstyr.

På grunn av jordens omdreining om egen akse er det natt og dag, dermed skifter lyset karakter gjennom døgnet. Det lave lyset ved demring gir omgivelsene en helt annen karakter enn når solen står på sitt høyeste midt på dagen. Dessuten skifter lyset retning fra øst gjennom sør til vest etter hvert som solen beveger seg gjennom dagen.

På grunn av jordens skråstilte omdreiningsakse og vandring rundt solen skifter lyset med årstidene, dermed skifter lyset karakter gjennom året. Dagslyset ved vintersolverv har en helt annen karakter enn dagslyset ved sommersolverv. Dessuten er skyggene korte om sommeren og lange om vinteren selv om solens tidsmessige relasjon til kompasset er den samme.

Dermed kan noe som ligger i skygge tidlig på dagen ligge badet i sol senere på dagen. Omvendt kan en sørvendt krok være et lunt og varmt oppholdssted om formiddagen, men være kald og skyggefull om ettermiddagen. Det er nettopp dette subtile skiftet i dagslyset som gjør fotografering så spennende, i blant kan et motiv endre innhold bare ved at solen får gå sin gang. Vår jobb som fotograf blir å velge blant ulike motivutsnitt, dermed blir selve prosessen i realiteten (og i sin ytterste konsekvens) å forholde seg til lys og lysets alle avskygninger.

Der det er sterkt lys er det dype, mørke skygger. Der det er bløtt lys er skyggene myke og åpne og det er enklere å hente fram detaljer i de mørkeste krokene. Lysets karakter gjør rett og slett noe med vår opplevelse av omgivelsene.

De fleste fotografer er på stadig utkikk etter lysets skiftende kvaliteter. Ikke å fange øyeblikket, men å fange en ide, en tanke eller en følelse. På sitt beste klarer et godt fotografi å kombinere ulike lag av virkeligheten presentert som et visuelt uttrykk.

Jeg synes det er fasinerende at alle sansene må kobles sammen for at vi skal klare å tolke og forstå våre mange inntrykk og opplevelser.

Intuisjonen får næring fra opparbeidet kunnskap om tradisjon og håndverk og representerer vår underliggende, analytiske forståelse. Kreativitet kommer fra hjertet, men representerer essensen av en forutgående (bevisst eller ubevisst) analyse av hva som skal gjøres, hva som er oppgaven.

På mange måter oppfatter vi tingene rundt oss som ulike tegn som peker ut over seg selv, og av og til ser vi syner, både tusser og troll. Å forstå bildene vi ser blir dermed det samme som å få innblikk i de følelsene som lå bak da bildet ble tatt.

Jeg har alltid vært fasinert av frøet, både som biologisk mysterium og som mentalt bilde på muligheter for vekst, kunnskap og klokskap. Det er lyset som gjør at det synlige kommer til syne. Å se (i betydningen forstå) er derfor en kontinuerlig utfordring og starter med å velge ut det som har mening og velge bort det som bare er visuell støy. Jeg liker å tenke på dagslyset som et bilde på urkraften og solen som det opprinneligste av alle symboler. Det synliges verden er på mange måter det som hele vår kultur er bygget på.

Menneskets evne til å tyde synlige tegn er antakelig den aller mest imponerende delen av vårt visuelle sanseapparat. Det vanskelige er at vi bare kan kjenne igjen det vi allerede vet. På samme måte som forsøk på å skille kropp fra sjel er erkjennelsesmessige blindspor, mener jeg derfor at den urgamle distinksjonen mellom form og innhold er en avsporing.

Lyset blir først synlig når det treffer fysiske omgivelser. Vår oppgave som fotograf er å hente fram og gjøre synlig en stemning gjennom å avklare hvordan lysets karakter skal kommer tilsyne. Fotografiet er altså ikke bare en teknisk presentasjon av fysiske omgivelser, fotografiet kan i minst like stor grad være en erkjennelsesmessig ytring.