Jeg har hatt mange fine opplevelser med G5. Men det tok faktisk litt tid før jeg klarte å dekode den underliggende grunnen til dette. Forklaringen på hvorfor jeg trivdes så godt sammen med dette kameraet lå interessant nok andre steder enn i selve kameraet.

Grunnen til min begeistring viste seg etter hvert (paradoksalt nok) å ligge skjult i de manuelle Zuiko OM-objektivene jeg stadig brukte sammen dette kameraet. På tross av at objektivene har både manuell fokusering og blendes ned etter hvert som man justerer blenderen manuelt, var det nettopp denne enkle, direkte, manuelle kontrollen av de to aller viktigste forholdene ved fotografering (fokus og dybdeskarphet) som ga meg denne positive brukeropplevelsen.

Bruker man et kamera med optisk søker blir den mørkere og mørkere etter hvert som blenderen lukker seg hvis man bruker et manuelt OM-objektiv, noe som gjør det så og si umulig å vurdere hvor skarphetsplanet er plassert hvis objektivet blendes ned. Dermed må man først fokusere med åpen blender, for så å blende ned før man tar bildet hvis man bruke en kombinasjon av kamerahus og objektiv som ikke aktiverer springblenderen.

Det er nettopp G5 sin videosøker som gjør den store forskjellen, videosøkeren kompenserer nemlig for nedblendingen av objektivet automatisk. Dermed er det mulig å se hvor fokus treffer, også når objektivet er blendet ned noen hakk.

Paradoksalt nok må jeg derfor innrømme at hovedgrunne til min begeistring for dette kameraet har vært at jeg har kunnet bruke mine mange, ulike manuelle Zuiko OM-objektiver på dette kameraet så og si problemfritt. Med et OM-til-MFT-adapter er dette nemlig en overraskende enkel sak, mye enklere enn å bruke de samme objektivene på et speilreflekskamera fra Canon med en OM-til-EOS-adapter.

Det som karakteriserer alle OM-objektivene er at de er kompakte og (de aller fleste) lyssterke. De har også en byggekvalitet som minner om Leica. Når de i tilegg har en lett tilgjengelig blenderring med tydelige knepp og en presis fokuseringsring er de en fryd å bruke. På grunn av kombinasjonen god lysstyrke og stor søker er det derfor både taktilt og visuelt svært inspirerende å bruke denne kombinasjonen av automatisert kamera og manuelle objektiver.

Spesielt er bruken av et 90mm f/2,0 Macro-objektiv på G5 fasinerende. Objektivets 1:2-nærgrense sammen med en brennvidde på 90 mm gjør at man kommer tett på motivet. På grunn av den gode lysstyrken dette objektivet har, er skarphetsplanet svært «tynt» og presenterer seg derfor meget tydelig i videosøkeren. Samlet sett gjør dette at kombinasjonen kamera+objektiv gir mange muligheter for ulike, spennende fotografiske utforskingsmuligheter.

Alle bildene i dette kapittelet er tatt med Zuiko OM 90mm f/2,0-objektivet. I starten var det bare retningsløse næropptak, men etter hvert ble det til en dobbel oppdagelsesreise innen et fotografisk område jeg egentlig ikke har særlig erfaring med. På den ene siden var det spennende å dykke dypt ned i ulike blomsterbuketter på leit etter halvabstrakte motivutsnitt, på den andre siden utviklet det seg til å bli en utforsking av ulike fremkallingsmåter i Lightroom.

Nettopp denne fokuseringen på et avgrenset motivområde for å utforske ulike muligheter er noe av det jeg liker aller best med fotografering.
Videosøkeren i Lumix G5 er som de fleste andre videosøkere, den brenner i høylysene, den gror i skyggene, den lugger og den flimrer. I tillegg blir den mer og mer kornet etter hvert som ISO-verdien stiger.

Likevel er det nettopp videosøkeren som muliggjør en «sømløs» bruk av gamle, analoge objektiver. Videosøkeren kompenserer nemlig automatisk når man blender ned objektivet.

Dessuten har G5 et søkerbilde som er omtrent like stort som en gjennomsnittlig 24x36mm-søker (f.eks. 5D eller D700), noe som gjør at opplevelsen av nærhet til motivet opprettholdes på en tilfredsstillende måte.

Det mest fasinerende er imidlertid å vri på objektivets fokusring og se hvor tydelig fokusplanet beveger seg gjennom motivet. Når man jobber med makro er det faktisk tilstrekkelig å bare bevege seg forsiktig og trykke ned utløseren når fokus sitter der man ønsker.

En liten kommentar til bildene mine:

Jeg betrakter selve opptaket bare som 50% av det ferdige resultatet. Å bruke kameraet - å se - er en selvstendig prosess. Men det å bruke Lightroom - å fremkalle - kan transformere et relativt ordinært opptak til noe som av og til kan ha sin egen visuelle særegent. I fremkallingsprosessen har vi som fotografer egentlig en vesentlig større påvirkningsmulighet på det ferdige resultatet enn i eksponeringsprosessen. Å fotografere er (slik jeg ser det) en betraktende fase, mens fremkallingen kan gi rom for en mer kreativ tilnærming.

Jeg er ingen globetrotter, dermed er mye av motivpremissene mine gitt av å fotografere i hverdagslige omgivelser. Det er kanskje derfor jeg av og tilforsøker å "presse" ut ulike uttrykk av relativt ordinære motiver ... det er jo en reise det også.