Signe Marie Andersen

- Jeg ble oppmuntret av Kjell Bjørgeengen (daværende professor 2 ved <B>Institutt for fotografi</B> ved Kunsthøgskolen i Bergen) til å oppsøke Galleri RIIS og vise dem mappa mi mens jeg fortsatt var student. Jeg var kjempenervøs og satte sammen en portefolio, ganske så skjelven. Trodde i grunnen ikke at det kunne gå bra i det hele tatt. De likte heldigvis bildene mine og tilbød meg utstillingsplass, overraskende nok.

På <B>Kunsthøgskolen</B> derimot, var det ikke så enkelt fordi det handlet om eksamensprosjektet mitt. Jeg fikk vite at normalt skal ikke et eksamensprosjekt stilles ut eller publiseres før sensorene har gjort sin vurdering. En offentliggjøring kan lett skape en utidig føring for vurderingen. Men professor Meyer ga meg heldigvis dispensasjon, for det var jo en fantastisk mulighet. Man sier jo bare ikke nei til en slik sjanse. Så stilte ut, og det angrer jeg absolutt ikke på. Jeg hadde vel ikke vært der jeg er i dag som kunstner om jeg ikke hadde gjort det, tror jeg.

<B>Teater inn med familien</B>
Signe Maries bilder ligger i et surrealistisk, poetisk landskap, med et sterkt filmatisk uttrykk. Når du ser bildene hennes, kunne det vært fra en film - eller teaterscene. Så er hun også flasket opp på teater og scenekunst. At hun valgte iscenesatt fotografi som hovedfagsfelt er en fortsettelse av familietradisjoner. – Faren min var skuespiller, og moren min var bibliotekar og forfatter. I gangen hjemme hang det tett i tett med bilder fra teatret. Dessuten var den ene bestemoren min utrolig opptatt av eventyr og historiefortelling. Så jeg har nok absolutt vokst opp med en fiktiv verden som en del av min virkelighet. Det har helt klart preget meg og bildene mine.

<B>Dokumentasjon av virkeligheten.</B>
-Var det fotografiet som valgte deg, eller du som valgte fotografiet? – Fotografiet som en form for uttrykk har nok alltid vært der for meg. Jeg visste veldig tidlig at jeg ville jobbe med fortelling som form, på en eller annen måte, men i forhold til fotokunst har aldri jeg aldri egentlig ”satset” bevisst. Jeg har bare gått den veien etter hvert som den åpnet seg for meg, det ble liksom dét det ble, etter hvert. Jeg har i grunnen alltid tatt bilder, og vært fascinert av den dokumentasjonen av virkeligheten som fotografiet byr på. Det er så utrolig konkret, og alle kan relatere til fotografi som uttrykk. Du kan se et fotografi og bare se det du helt konkret ser, en fin hund eller en morsom mann, og det kan gi en helt fin opplevelse i seg. Og så kan du samtidig se forbi det konkrete og få andre opplevelser. For meg er begge måtene å betrakte bildet på like verdifullt.

<B>Dagboksfotografier</B>
- Jeg er opptatt av verdien ved det å dokumentere. En lang periode i livet mitt tok jeg daglige snapshots som en dokumentasjon over mitt eget liv, som en måte å lage dagbok på. Til sist sluttet jeg med det fordi det nesten ble for mye, jeg ble liksom litt redd for at jeg skulle bli avhengig av bildene for å tro på mine egne opplevelser. Jeg oppdaget at hvis jeg ikke tok bilder, føltes det som om hendelser og steder ikke hadde en verdi for meg. Nå har jeg begynt å ta snaphsots igjen, og det gir en slags trygghet å kunne se bildene av noe jeg har opplevd i ettertid. Det gjør noe med måten å erfare virkeligheten på, den blir så konkret. Bildet lyver ikke. Og jeg er tiltrukket av fotografiet som uttrykk nettopp fordi det kan formidle på en folkelig måte som treffer folk. Alle kan forholde seg til et fotografi. Jeg har jobba mye i vanlig fotobutikk og hadde veldig sansen for det. Jeg har sett tusenvis av bilder fra folks hverdagsliv, og det dokumentariske har en magi i seg, for meg.

<B>Spontan regi</B>
I de fleste av Signe Maries bilder hvor mennesker er inngår, bruker hun seg selv som modell. – Det har en helt enkel forklaring. Det er så enkelt å bruke meg selv som modell, fordi jeg jo hele tiden har tilgang på meg selv. Det forenkler muligheten min til å arbeide når, hvor og slik jeg vil. Dessuten er det også mye mer komplisert å skulle gi andre instrukser i opptakssituasjonen og få dem til å forstå nøyaktig hva jeg er ute etter, enn å regissere meg selv. Dessuten gir det meg en frihet til å ta så mange opptak jeg vil uten andre begrensninger enn meg selv. Og så får jeg tatt ut skuespilleren i meg og det er en bonus.

<B>Ville bli skuespiller</B>
Og iscenesettelsen i Signe Maries arbeider er ingen tilfeldighet. Hun har alltid hatt en forkjærlighet for det regisserte. - Egentlig hadde jeg lyst til å bli skuespiller som faren min, og gikk dramalinja på videregående, men jeg torde aldri søke teaterhøyskolen fordi jeg var så redd for å få nei.

<B>Mellom virkelighet og drøm</B>
Signe Marie tar en slurk blå Olden og det er vanskelig å tenke at frykten for nei har spilt spill med kvinnen som sitter overfor meg. I det varme, grønne blikket hennes bor roligheten selv, og hun og ser ut til å kunne ta hele verden på strak arm uten å trekke på annet enn filmfremtrekkeren. Den trekker hun til gjengjeld stadig på, tross sin tidvise frykt for nei. Det blir det bilder i farger av. Bilder som holder pusten mellom virkelighet og drøm, med buldrende hjertebank i stille rom og landskap. – Jeg tar ofte utgangspunkt i drømmene mine når jeg jobber frem et bilde. Det kan begynne med en stemning, en effekt, og så arbeider jeg ideen frem derfra. Som i det bildet her, for eksempel.

<B>Spontan absurditet</B>
Signe Marie leter frem portfolien sin og blar opp et bilde hvor hun ligger i kveldslys på en trebrygge med skinnende fisk foran seg, munnen er malt i teatralsk leppestiftrød, og en dyprød stol i kongelig fløyel ligger veltet bak henne. I bakgrunnen rødmer horisonten over en åskam i solnedgang. Absurd, - og vakkert. – Jeg jobber med det spontane, og leter meg frem til uttrykket. Ofte tar jeg mange eksponeringer i et opptak før jeg er fornøyd. Det går en del film, ja.

<B>Analog performance</B>
Mens stadig flere tar steget over til den digitale verden, holder Signe Marie fortsatt fast ved den analoge arbeidsformen. – Jeg liker det manuelle arbeidet, jeg liker å trekke frem filmen, og å jobbe frem resulatet i mørkerommet etter opptak. Det er som om hele prosessen er en egen performance, hvor jeg jobber analogt steg for steg for å få frem det underlige, spontane, og ikke manipulerer det frem foran en dataskjerm etterpå. Det er en viktig del av arbeidet for meg. Jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke skal jobbe på den måten. Men etter hvert må jeg vel kanskje gå over til det digitale. Film er blitt utrolig vanskelig å få tak i og det har skjedd på veldig kort tid. Nå har jeg akkurat bestilt 200 ruller film på nettet, så nå har jeg en stund, men jeg ser jo at det kan bli utfordring å holde på det analoge i forhold til å få tak i det jeg trenger.

<B>Lys og linjer</B>
Signe Marie maler fiktive virkeligheter med lyset, og legger opp til forføreriske linjer i sine bilder. Betrakteren inviteres inn i forestillingens magi.
- Lyset er det jeg jobber ut fra. Ved hjelp av lyset ønsker jeg å skape rom for fortellinger som betrakteren kan gå inn i. Som oftest bruker jeg det naturlige lyset som er der. Bare i få tilfeller tilfører jeg ekstra lys, enten som en bevisst effekt eller fordi jeg ikke kan klare meg uten. Det tekniske og komposisjonen er også utrolig viktig for meg. Jeg begynte på utdanning som fagfotograf på yrkesskole før jeg søkte kunsthøyskolen, og det tekniske håndtverket ligger i bunnen av alt jeg gjør. Jeg mener det er viktig å kunne by betrakteren på skikkelig fotografisk håndtverk. Dårlig håndtverk skal i hvert fall ikke være det som gjør at publikum ikke kan forholde seg til bildene mine. Kan jeg hjelpe dem inn i fotografiene mine ved hjelp av gode linjer og lys, er det en start – derfra må de selv lage sin egen fortelling, forstå bildet på sin måte.

<B>Uforløst venten</B>
Når jeg ser Signe Maries bilder, er det nysgjerrigheten på dramaet som fanger meg. Bildene dirrer av et drama som har skjedd like før bildet ble tatt, eller som kommer til å skje. En uforløst spenning ligger i motivene og i stemningen. – Jeg jobber med å rendyrke og forenkle det eksistensielle rommet som jeg opplever at vi som mennesker lever i. Jeg prøver å gjøre dette gjennom å skape det enkle, slik at andre kan putte inn sine egne meninger. Du kan si at jeg søker å legge til rette for den åpne mening, gjøre det mulig for alle å finne en klang som stemmer med dem selv, i bildet. Og jeg vil gjerne at den som ser bildene mine, nettopp skal lure på hvilken scene som har eller kommer til å utspille seg.

<B>Før og etter</B>
Signe Marie dukker ned i vesken sin og kommer opp igjen med katalogen sin fra den siste utstillingen med tittelen ” Før og etter den store festen”. Stemningsfulle, fortettede motiver, alltid fulgt av et lys i hemningsløst flørt med den visuelle sans. Og tittelen henspeiler nettopp på spenningsfeltet i bildene. Den uforløste venten på å få vite. Hva som har skjedd – hva som kommer til å skje. Det er som å sitte i en teatersal når teppet har gått opp og scenen står der lyssatt, stille i suset fra salen, og du venter på at den første replikken skal åpne spillet.

<B>Livets alvor</B>
– Du balanserer mellom et eksistensielt alvor og en absurd komikk i arbeidene dine? - For meg er livet generelt er alvorlig. Jeg har nok mye alvor over meg. Men jeg ser jo også det absurde, det tragikomiske i livet. Kanskje prøver jeg å bruke humor i bildene mine for å understreke noe av det. Alvoret blir kanskje mer håndterlig og ikke så farlig om vi også kan smile litt til det.

Symbolsterk. Fotografiene til Signe Marie er gjennomgående symbolsterke. - Jeg planlegger aldri å bruke en effekt eller rekvisita i bildet for symboleffektens skyld, - jeg bruker den fordi den tilfører fortellingen i bildet noe der og da. Jeg jobber vel på en grense mellom det bevisst regisserte og det underbevisst spontane. Symbolbruken ligger i underbevisstheten.

<B>Den åpne mening</B>
Forbinder du som leser dette, fotokunst med noe som er forbeholdt den kunstutdannede minoriteten? Glem det når det gjelder Signe Marie. Hun vil at bildene hennes skal ut til folket! – Jeg ønsker å kommunisere med bildene mine, og gjennom dem vise en annen måte å ”se” verden på, og via fotografiet formidle et annet syn enn det opplagte. Og jeg ønsker at de skal bli sett og at de skal bety noe for andre. Jeg vil jo at fotografiene mine skal kunne gi rom for andres fortellinger og forestillinger. Jeg er ikke opptatt av å være en ekskluderende, utilgjengelig kunstner. Det er ikke én fasit for hvordan bildene mine skal forstås. Om de forstås av andre på en helt annen måte enn jeg selv gjør det, viser jo bare det at jeg har lykkes med å lage rom som andre kan tre inn i og finne mening i. Det er jo det morsomme med fotografiet. Alle kan fortolke og legge sin mening i det de ser. Det er jo det jeg vil, å iscenesette for den åpne mening – lag på lag, slik at bildet aldri slutter å leve, men fortsetter å være en fortelling som ikke tar slutt.

<B>Inspirasjon</B>
– Lar du deg inspirere av andre fotografer? – Jeg lar meg inspirere mye av andres kunst og ulike uttrykk, men kanskje ikke så mye andre fotografer. Signe Marie rusker seg i luggen og fortsetter. – Jeg var i begynnelsen inspirert av fotografen Francesca Woodman og hennes arbeider, de ga meg en referanse på min egne arbeider – ærlige, nakne uttrykk. Men i dag...det er vanskelig å si. Jeg inspireres av musikk, av litteratur, av annen kunst – jeg liker godt når mitt uttrykk møtes andres og blir noe annet, noe mer. Jeg er nok mer opptatt av uttrykket og innholdet, enn av formen. Egentlig er det ikke så viktig for meg om det er fotografi eller musikk, så lenge det handler om å lage rom for fortelling og mening.

<B>Fargenes forvandling</B>
Signe Marie jobber utelukkende i farge. Men hun begynte faktisk med sort-hvit fotografier. – Jeg startet ut med sort-hvit. Etter hvert ble det naturlig for meg å gå over til farger, og i dag gjør jeg bare det. Jeg ville finne ut av hvordan jeg kunne ta med meg språket i sort-hvit over til farge. Det er to helt ulike uttrykk. Bruk av kontrastene mellom lys og mørke og renheten det gir, er alfa omega i sort-hvit bildene, det er det som skaper rommet, skaper drama. Jeg ville gjerne få til det samme i fargebildene mine. Derfor bruker jeg også ganske skarpe, rene farger, og forsøker jobbe frem romfølelsen ved hjelp av lys og skygge.

<B>Smør på flesk</B>
- Hvis du skulle valgt en annen uttrykksform, hva skulle det blitt?
- Jeg skriver mye, og gikk faktisk et skrivekurs med Rolf Sagen hvor jeg skrev en novelle som jeg egentlig var ganske fornøyd med. Men å skrive til bildene mine, det kan jeg ikke. Tekstene mine er så billedlige, at det å skrive til egne bilder ville bli smør på flesk. Det går bare ikke.

<B>Fosse og Ibsen</B>
Derimot kan Signe Marie fotografere til andres tekster. - Jeg gjorde en illustrasjon av en novelle av Jon Fosse for bokprogrammet på NRK. Jeg har også gjort et oppdrag i regi av Det Åpne Teater i forbindelse med Ibsenåret. hvor jeg som fotograf sammen med manusforfattere fra flere andre land ble invitert til å illustrere et ibsensitat. Det er utfordrende å skulle illustrere andres tekster med bilder, så det er noe jeg har enormt stor respekt for, samtidig som det er morsomt å forsøke å få til.

<B>Veien videre</B>
– Hva blir ditt neste prosjekt? - Jeg ønsker å jobbe tverrfaglig, og vil gjerne nærme meg filmen som form. Jeg har enormt respekt for film som medium, samtidig som jeg gjerne vil utforske det. Så jeg ser ikke bort fra at mitt neste prosjekt kan være relatert til film. Når jeg går i gang med et nytt prosjekt etter en utstilling, er det ofte det siste bildet som blir fortsettelsen. Der tar jeg opp tråden og fortsetter hvor jeg slapp. Mitt siste bilde på den siste utstillingen min er svært filmatisk. Så det går kanskje den veien. Og jeg vil fortsatt jobbe med lyset og kontrastene, det som er i lyset og det som er i skyggen, spenningen mellom det ubevisste og det bevisste.

Så er tiden med Signe Marie ute. Vi avslutter og hun forsvinner i retning Bjørka og sitt atelier hvor hun har sitt arbeidsfellesskap med andre kunstnere. Og mens hun jobber frem nye poetiske betraktninger rundt livets eksistensielle absurditeter, venter vi i spenning og gleder oss til at hun igjen skal invitere til en suggererende lystur i livets teater.

Signe Marie Andersen er tidsskriftet <B>Samtiden</B>s fotografsike kunstner i nr. 1 2006, hvor hun presenters med 12 fotografier + forside, en forfattertekst og et utdrag av en anmeldelse.