I dag er grensen for manipulasjon uklar og etter min mening alt for stram. Det må legges mye mer vekt på hva bildet skal være til for seeren. Intensjonen med bildet må få mye større relevans i forhold til redigeringsrammene. Etterarbeidet med bildet må ses på som en integrert og etisk akseptabel del av det endelig verk. Og så lenge bildet fremstår naturlig og i tråd med det opprinnelig motiv må det aksepteres som ikke-manipulert i fotografisk forstand, selv om behandlingen impliserer teknikker som komposittbruk og stamping.
Et foto er aldri virkelighet. Et foto er og blir en kunstig gjengivelse av det vi ser som vanligvis flater ned det tredimensjonale rom til et todimensjonalt uttrykk. I et sort/hvitt foto er de naturlige fargene til og med fjernet. Og et motiv kan fotograferes på et uendelig antall måter, fordreies til det ugjenkjennelige med for eksempel næropptak med fisheyeobjektiv osv. Men det er likevel ikke disse tingene vi tenker på når vi snakker om manipulasjon.
Manipulasjon er i seg selv et negativt ladet ord, hvor man aner at hensikten er at fotografen trikser og lurer seeren, eller jukser seg til et bedre resultat enn det som faktisk er fotografert. Manipulasjon av fotografier er i første rekke villedende redigering i etterbehandlingen. Også en villedende tekst til fotoet, som gjør at bildet utgir seg for å vise noe annet enn det faktiske motivet, inneholder et element av manipulasjon, selv om bildet som sådan ikke er manipulert. Ex. Loch Ness uhyret, som i virkeligheten bare var en spikket trestubbe, uten at det var noe galt med fotoet. Men sammen med teksten ble det en grandios manipulasjon. De fleste bildemanipulasjoner vil kunne avsløres før eller senere.
I dagens digitalverden omfatter normal etterbehandling bl.a. fargetilpasning, støyfjerning og oppskarpning. Dette inngår ikke i begrepet manipulasjon, men anses som nødvendig for å tilpasse utgangsfotoet fra digitalkameraet eller skanneren til et presentabelt sluttresultat. Et digitalfoto vil ha forskjellig behandling avhengig av hvilken størrelse det skal gjengis i. For eksempel er oppskarpingsgraden avhengig av den endelige fotostørrelsen. I et digitalkamera er det for å bevare mest mulig av fotokvaliteten ofte lurt å null- eller lavtstille den interne oppskarpingen, fargemetningen etc. i kameraet. Fotoet direkte fra kameraet vil ofte virke betydelig forflatet og uskarpt. Normal etterbehandling slik det her forstås blir da egentlig bare en ordinær og integrert del av prosessen med å få frem fotoet og har etter min vurdering ingen ting med manipulasjonstankegangen å gjøre, selv om forskjellen på god og dårlig etterbehandling kan slå ut i et godt eller dårlig teknisk resultat.
Det er ved fotoredigeringen utover dette hvor spørsmålene reiser seg.
Til dokumentarfotografiet stilles det ofte strenge krav. Pressefotografiet er vel det som behandles strengest. Det finnes rigorøse eksempler fra USA på at fotografer der har fått sparken etter det vi vil anse som nærmest normal bildeetterbehandling. Man kan lure på om et foto av og til brukes som sannhetsvitne i tilknytning til presseartikler, som i ord ikke har samme etterrettelighet. Argumentasjon om dokumentarverdien i fotoene som på den måten skal heve sannhetsgehalten i en uetterrettelig tekst har jeg ingen sans for, og at pressefotoer alltid skal være umanipulerte virker derfor nesten mot sin hensikt, når det ikke stilles samme krav til teksten. At fotografier på dette grunnlag skal heve pressens renommé og autoritet blir også helt feil, når vi vet i hvor stor grad teksten i pressen er farget av mye annet enn saklighet og etterrettelighet. Jeg tenker da på vinkling, sensasjonssøk, politisk syn osv.
Naturdokumentarfotografier er et annet felt, der hensikten blant annet skal være å unngå å vise arters adferd feilaktig. Et godt eksempel på manipulasjon av et naturdokumentarbilde er fotoet av en flygende isfugl på jakt som var gjengitt i National Geografic for noen år siden. Problemet var bare at isfuglen jaktet horisontalt som en terne på fotoet. Men det er en opptreden man ikke finner hos isfugl, den stupdykker vertikalt når den skal fange fisk. Det ble da avslørt av biologer, og det kom etter hvert frem at fotoet var tatt av en opphengt utstoppet isfugl, og flaut nok viste det seg fort at National Geografic ikke hadde gjennomført eller tenkt på nødvendig bildekontroll.
Men andre tilfelle er langt fra så opplagte, og normalt er det tilstrekkelig at fotoet, også naturbilder, ikke skal gi uttrykk for å være noe annet enn det utgir seg for. Hvor grensene går er vanskelig å vite. Er fotografen i tvil er det jo bare å informere om omfanget av bearbeiding i en undertekst. Det betyr ikke at dersom det mangler en informativ undertekst, så er fotoet ikke manipulert. Det kan være situasjonsgitt at det ikke er nødvendig med undertekst. I en skolelærebok om pattedyr, med foto av for eksempel en jaguar betyr det niks og null om fotoet er tatt i en dyrepark, når det er arten man skal vise. Og det kan være manipulasjonen er så tydelig (for den oppegående seer) at det er unødvendig med noen tekst i tillegg som forklarer det.
I naturbilder er det veldig ofte behov for å forskjønne fotografiene. Det gjøres ved å klone vekk kvister og telefonstolper osv. Så lenge hovedmotivet og omgivelsene ikke da viser et fordreid innhold blir det som regel akseptert, men i enkelte fotokonkurranser forlanges det foruten at bildet er tatt i raw, at rawfotoet vedlegges, og også at hele fotoet, og ikke et passende utsnitt, skal brukes. Det mener jeg er feil vei å gå, da en fotomessig tilpasning og utsnitt ofte forbedrer det endelige fotoet. I en slik konkurranse får man rett og slett dårligere fotografiresultater enn man hadde behøvd med litt mindre rigorøse regler.
I naturfotografisammenheng er det også mye diskusjon om fotoet er tatt av et vilt dyr i sine naturlige omgivelser, eller av et tamt dyr. Det kan ofte være mye enklere å ta fotografier av tamme dyr, og dyrefotografen kan derved komme frem til gode fotografier med langt mindre innsats enn andre. Hensynet til fotografiet som sådan er kommet i bakgrunnen, det er mer hensynet til de naturfotografer som kanskje har brukt årevis på å få verdifulle fotografier fra vill natur som avgjør. Motiveringen er da at ingen skal få ta fra dem eller utkonkurrere verdiene i det unike ved de ville fotoene. Skal fotografier tatt i dyrehave likestilles, taper fotografier seg i verdi, selv om det kanskje er større fascinasjon ved de virkelige naturfotoene. Men det er klart at denne fascinasjonen har fint lite, om intet med selve fotoet å gjøre. Er det som er sant det eneste saliggjørende? Her er det etter hvert blitt en herlig suppe av hvor grensene går. Det hele er så utvannet at man kan begynne å lure på om det har noen hensikt med slike grenser fra fotoseerens, brukerens synsvinkel. Og det er tross alt utbyttet den som ser fotoene har som bør være det som teller mest.
I tillegg er det for så vidt et dilemma eller to ute å går. Hva som er ville dyr er et flytende begrep. Fortsatt regnes halvtamme fugler som mates på fuglebrett og i parker som ville, selv om de er kommet på fotohold på grunn av matingen, og normalt er adskillig mer sky og vanskeligere å ta fotografier av ellers. Det har utviklet seg en mengde lokketeknikker for å få ville dyr til å opptre fotogent og nært for fotografen, så om det lenger bør være noen grenser for hva som skal godtas og ikke kan det settes spørsmål ved. Jeg tror at så lenge naturfotoet viser motivet med positur, aktivitet og omgivelser som ikke er uforenlig med en naturlig gjengivelse, må det etter hvert aksepteres i all naturfotosammenheng.
Steve Blooms fotografier, som jeg nettopp har hatt gleden av å se utstilt på Rådhusplassen i Oslo virker på meg helt naturlige, og jeg følte ingen grunn til å ikke akseptere fotoene som naturtro og tilstrekkelig sannferdige. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har studert hvert bilde, eller analysert om enkelte av motivene er sammensatt av flere bilder. Ingen av fotoene var slik at jeg stusset ved om de så naturlige ut. Så vidt jeg kan bedømme fremstår altså fotoene hans som troverdige. Jeg har senere fått opplyst at enkelte av bildene viste feil i skyggepartiene i forhold til lysinnfall, og enkelte av bildene var unaturlige. Det bør naturligvis ikke forekomme. Personlig kan jeg ikke si at jeg følte eller oppfattet at Steve Bloom på de bildene jeg så på var ute etter å forandre virkeligheten eller adferd for noen av de dyrene han hadde tatt fotografier av, men gjør oppmerksom på at jeg ikke så alle bildene i utstillingen, og så rel. raskt bare på en del av bildene. Om de er manipulerte, så går det faktisk ikke ut over mitt inntrykk som seer. Hadde derimot fotoene ikke gitt naturtro inntrykk, samtidig med at det var opplyst, implisitt eller direkte at de ikke var manipulerte, som i tilfelle med isfuglen, hadde saken vært en annen.
At Steve Bloom selv ikke sier noe om fotoene er manipulerte mener jeg da ikke er så avgjørende. For å illustrere: Hadde han vist fotografier av grizzlybjørner som kaster seg utfor 20 meter høye fosser og fanger laks i luften, uten å forklare at det var et resultat av manipulasjon hadde jeg nok begynt å lure. Jeg tviler på at hans grad av tilpasning har gått lenger enn til at han har spart inn en del tid og krefter på å få de bildene han ønsket seg. Det var for meg ikke tydelig at han skulle ha tatt short-cuts. Slike short-cuts vil stille krav til fotografen for å fungere naturtro, han må kjenne dyrenes opptreden og påse at de ikke gjengis feil. Derfor tror jeg sjelden det vil nytte å ta foto av et utstoppet dyr i en aktiv situasjon, det vil oftest virke kunstig. Kan derimot et rent portrettmotiv av et pent utstoppet dyr fungere som et naturfoto? (For insekter på nål eller i halvfrossen tilstand vet vi at det gjøres jevnlig.) Det må selvfølgelig ikke ledsages av en villedende tekst som gir inntrykk av at det er et friskt og livlig dyr. Dersom det først er en tekst til fotoet bør det være krav om at den korresponderer med innholdet. Hensynet til seeren bør veie tyngre enn hensynet til andre fotografers bilder. Jeg vil peke på at grensene bør løses opp mer enn nå, men jeg tror nok fortsatt at tar man foto av et utstoppet dyr i en levende positur og unnlater å skrive at det er utstoppet, vil folk fort oppfatte at det er tatt bilde av et levende dyr. Derfor vil det kunne oppfattes villedende om det ikke faktisk er orientert om at det er utstoppet.
Hele denne problematikken slipper man om man ikke hevder eller det betinges at bildet man har tatt er et dokumentarfoto. Men det kan da miste mye av sin verdi som naturfoto. Særlig dersom bildet ser mekket ut. Det begrenser deltagelsesmuligheter i en del naturfotokonkurranser og i media, med dagens ofte uklare og til dels inkonsekvente retningslinjer. Fotografiet beholder som regel sin verdi og sitt uttrykk for betrakteren, uavhengig av om det dokumentarisk er sant.
Når det gjelder Steve Blooms fotografier er det flere ting som slår meg. Det er et høyt visuelt trøkk og energinivå i de aller fleste fotoene. Han har fått frem mye dramatikk og bruker bevegelse, nærhet og kompakthet aktivt i fotoene. Planleggingen, gjennomføringen og hans rutine og fotografiske innsikt er formidabel. Mange av disse bildene har opplagt en høy vanskelighetsgrad. Det er stor konsistens i form, innhold og motiver slik en virkelig proff kan få det til. Det er tydelig at det ligger et stort arbeid bak hvert foto og resultatene er fenomenale og til dels med uventede kameraposisjoner, som undervannsbilde av svømmende elefant tatt nedenfra. Mange av bildene har kanskje ikke et kunstnerisk innhold utover det mer konvensjonelle og kommersielle, men dette er naturbilder, og ikke kunstfoto. Og bildene, som er absolutt 100 % tydelige og forståelige, fyller opplagt en funksjon som en klar og direkte interessevekker for å bevare naturen.
Min kommentar til en meningsytring som denne?
Steve Bloom er litt omdiskutert pga at han ikke har noe i mot å bruke Photoshop til å manipulere bildene og lage kompositt bilder. Problemet slik jeg ser det er at han ødelegger for seg selv, han fremstiller bildene som dokumentarbilder, mens i virkeligheten er mange av hans bilder manipulasjon. De gode bildene som faktisk ikke er manipulert eller kompositt derimot vil pga hans bruk av PS i andre bilder bli utsatt for skepsis og spørsmål om de faktisk er reelle.
Her brukes begrepet manipulasjon kanskje noe ureflektert. Kompositt, sammensatte bilder? Så lenge det hele fremstår naturlig, og bildet hever seg, har jeg egentlig ikke innvendinger ut fra en seers standpunkt. Blir bildet unaturlig og feil, ja da slår det tilbake på fotografen, men ellers er jeg ikke så sikker, overfor den vanlige seer. Og er manipulasjonen selvforklarende i bildet, trengs neppe noen tilleggsforklaring.
Flg. to bilder jeg har tatt illustrerer at det etter mine begreper slett ikke behøver å være feil å bruke komposittbilder i naturbildesammenheng og at skillelinjene i dag er for strenge. Og jeg vil kalle begge bildene for naturfotografier, selv om bildene til dels vil kunne stenges ute fra naturfotokonkurranser.
Det første bildet her er av to firfirsler, som er tatt av samme motiv raskt etter hverandre (4 sek. mellomrom) i to omganger med forskjellig fokus og så satt sammen til ett bilde. Selv om dette er et komposittbilde, er motivet helt naturlig slik jeg så det. Bildene er tatt fra nøyaktig samme ståsted, men på grunn av objektivets begrensede autofokus (300mm f2,8) var det ikke mulig, selv med begrenset blenderåpning, å få begge firfirslene i fokus i ett bilde. Likevel er bildet naturtro, det representerer ett og samme totalmotiv slik det ble sett. Skal objektivbegrensningen medføre at bildet ikke kan brukes som et naturdokumentarisk bilde? Skal vi ikke ha lov til å sette dette sammen til det som egentlig ble sett? Opptaksplass, kameraplassering etc. alt var likt ved begge bilder, og firfirslene holdt seg ubevegelige. Litt av samme problemstilling foreligger ved bracketing, og hva med HDR bilder? Jeg mener at motivet, ikke opptaktsteknikken i større grad må få bestemme. Når resultatet er naturlig som her, synes jeg personlig det må være greit å anvende som et naturdokumentarbilde uten begrensninger.
Det andre bilde er sammensatt av et bildeutsnitt av polarmåke som er kopiert inn ytterlig to ganger i bildet. Dette er altså et foto som er benyttet tre ganger i samme bilde. Er sluttresultatet da lenger å regne som et fotografi? Etter mine begreper ja, også som naturfotografi. Hvert enkelt hode er dokumentarisk. At det er benyttet tre ganger er kun for å oppnå en bildemessig forsterkning av motivet. Hvert hode er også fargebalansevariert av samme årsak. Den vanlige oppegående seer vil med en gang forstå at dette ikke er bilde av tre forskjellige måker. Han/Hun vil også forstå at bilde ikke er laget for å lure seeren, men for effektens skyld. Skal da dette ikke lenger kunne kalles dokumentarfoto? Etter min mening er å si nei på spørsmålet å innsnevre naturdokumentarbildets muligheter, og jeg føler at et slikt bilde bør ha livets rett som dokumentarbilde. Dette bilde er ikke juks, i den forstand at det prøver å skjule noe av det som er gjort. Et nei her betyr at man begrenser naturdokumentaren til en mengde av bilder. Jeg gjør oppmerksom på at jeg aldri har kalt dette et dokumentarbilde, men personlig synes jeg det er leit at det ikke kan delta på lik linje i naturbildekonkurranser i for eksempel BioFoto. Så selv om dette kanskje ikke kan kalles dokumentar, bør det være en såpass frihetsgrad i konkurranser og ellers at det kan sidestilles med rene enkeltbilder. Oppfinnsomhet i etterarbeidet som tilfører bildet et ekstra visuelt element som verdsettes positivt av seeren bør kunne belønnes, så lenge innholdet ikke mangler troverdighet. Jeg mener troverdigheten her er opprettholdt, siden det for de aller fleste er klart at hodene her er klonet, og at bildet er temmelig selvforklarende i den sammenheng.
Konklusjonen min er at manipulasjonsbegrensninger i noen tilfeller er på sin plass, men at man antagelig er kommet i skade for å skjære alt over en kam på en litt byråkratisk måte av frykt for hva som ikke er kontrollerbart. Dermed utelukkes en rekke bilder og typer av bilder som burde vært tatt inn i varmen, både i naturkonkurranser og ellers. Pressefotografer kan i enkelttilfelle få for strenge rammer med vikarierende begrunnelse som har lite eller intet med bildets innhold å gjøre. <B>Naturfotografer som ikke er enige i de litt rigorøse og samtidig uklare og delvis tilfeldige regler og den synsing som finnes, mistenkeliggjøres fort</B>. Jeg håper jeg har klart å begrunne i denne artikkelen at det er på tide å myke kraftig opp i manipulasjonsbegrepet og i større grad slå et slag for sluttresultatet.
Ketil Knudsen
Et foto er aldri virkelighet. Et foto er og blir en kunstig gjengivelse av det vi ser som vanligvis flater ned det tredimensjonale rom til et todimensjonalt uttrykk. I et sort/hvitt foto er de naturlige fargene til og med fjernet. Og et motiv kan fotograferes på et uendelig antall måter, fordreies til det ugjenkjennelige med for eksempel næropptak med fisheyeobjektiv osv. Men det er likevel ikke disse tingene vi tenker på når vi snakker om manipulasjon.
Manipulasjon er i seg selv et negativt ladet ord, hvor man aner at hensikten er at fotografen trikser og lurer seeren, eller jukser seg til et bedre resultat enn det som faktisk er fotografert. Manipulasjon av fotografier er i første rekke villedende redigering i etterbehandlingen. Også en villedende tekst til fotoet, som gjør at bildet utgir seg for å vise noe annet enn det faktiske motivet, inneholder et element av manipulasjon, selv om bildet som sådan ikke er manipulert. Ex. Loch Ness uhyret, som i virkeligheten bare var en spikket trestubbe, uten at det var noe galt med fotoet. Men sammen med teksten ble det en grandios manipulasjon. De fleste bildemanipulasjoner vil kunne avsløres før eller senere.
I dagens digitalverden omfatter normal etterbehandling bl.a. fargetilpasning, støyfjerning og oppskarpning. Dette inngår ikke i begrepet manipulasjon, men anses som nødvendig for å tilpasse utgangsfotoet fra digitalkameraet eller skanneren til et presentabelt sluttresultat. Et digitalfoto vil ha forskjellig behandling avhengig av hvilken størrelse det skal gjengis i. For eksempel er oppskarpingsgraden avhengig av den endelige fotostørrelsen. I et digitalkamera er det for å bevare mest mulig av fotokvaliteten ofte lurt å null- eller lavtstille den interne oppskarpingen, fargemetningen etc. i kameraet. Fotoet direkte fra kameraet vil ofte virke betydelig forflatet og uskarpt. Normal etterbehandling slik det her forstås blir da egentlig bare en ordinær og integrert del av prosessen med å få frem fotoet og har etter min vurdering ingen ting med manipulasjonstankegangen å gjøre, selv om forskjellen på god og dårlig etterbehandling kan slå ut i et godt eller dårlig teknisk resultat.
Det er ved fotoredigeringen utover dette hvor spørsmålene reiser seg.
Til dokumentarfotografiet stilles det ofte strenge krav. Pressefotografiet er vel det som behandles strengest. Det finnes rigorøse eksempler fra USA på at fotografer der har fått sparken etter det vi vil anse som nærmest normal bildeetterbehandling. Man kan lure på om et foto av og til brukes som sannhetsvitne i tilknytning til presseartikler, som i ord ikke har samme etterrettelighet. Argumentasjon om dokumentarverdien i fotoene som på den måten skal heve sannhetsgehalten i en uetterrettelig tekst har jeg ingen sans for, og at pressefotoer alltid skal være umanipulerte virker derfor nesten mot sin hensikt, når det ikke stilles samme krav til teksten. At fotografier på dette grunnlag skal heve pressens renommé og autoritet blir også helt feil, når vi vet i hvor stor grad teksten i pressen er farget av mye annet enn saklighet og etterrettelighet. Jeg tenker da på vinkling, sensasjonssøk, politisk syn osv.
Naturdokumentarfotografier er et annet felt, der hensikten blant annet skal være å unngå å vise arters adferd feilaktig. Et godt eksempel på manipulasjon av et naturdokumentarbilde er fotoet av en flygende isfugl på jakt som var gjengitt i National Geografic for noen år siden. Problemet var bare at isfuglen jaktet horisontalt som en terne på fotoet. Men det er en opptreden man ikke finner hos isfugl, den stupdykker vertikalt når den skal fange fisk. Det ble da avslørt av biologer, og det kom etter hvert frem at fotoet var tatt av en opphengt utstoppet isfugl, og flaut nok viste det seg fort at National Geografic ikke hadde gjennomført eller tenkt på nødvendig bildekontroll.
Men andre tilfelle er langt fra så opplagte, og normalt er det tilstrekkelig at fotoet, også naturbilder, ikke skal gi uttrykk for å være noe annet enn det utgir seg for. Hvor grensene går er vanskelig å vite. Er fotografen i tvil er det jo bare å informere om omfanget av bearbeiding i en undertekst. Det betyr ikke at dersom det mangler en informativ undertekst, så er fotoet ikke manipulert. Det kan være situasjonsgitt at det ikke er nødvendig med undertekst. I en skolelærebok om pattedyr, med foto av for eksempel en jaguar betyr det niks og null om fotoet er tatt i en dyrepark, når det er arten man skal vise. Og det kan være manipulasjonen er så tydelig (for den oppegående seer) at det er unødvendig med noen tekst i tillegg som forklarer det.
I naturbilder er det veldig ofte behov for å forskjønne fotografiene. Det gjøres ved å klone vekk kvister og telefonstolper osv. Så lenge hovedmotivet og omgivelsene ikke da viser et fordreid innhold blir det som regel akseptert, men i enkelte fotokonkurranser forlanges det foruten at bildet er tatt i raw, at rawfotoet vedlegges, og også at hele fotoet, og ikke et passende utsnitt, skal brukes. Det mener jeg er feil vei å gå, da en fotomessig tilpasning og utsnitt ofte forbedrer det endelige fotoet. I en slik konkurranse får man rett og slett dårligere fotografiresultater enn man hadde behøvd med litt mindre rigorøse regler.
I naturfotografisammenheng er det også mye diskusjon om fotoet er tatt av et vilt dyr i sine naturlige omgivelser, eller av et tamt dyr. Det kan ofte være mye enklere å ta fotografier av tamme dyr, og dyrefotografen kan derved komme frem til gode fotografier med langt mindre innsats enn andre. Hensynet til fotografiet som sådan er kommet i bakgrunnen, det er mer hensynet til de naturfotografer som kanskje har brukt årevis på å få verdifulle fotografier fra vill natur som avgjør. Motiveringen er da at ingen skal få ta fra dem eller utkonkurrere verdiene i det unike ved de ville fotoene. Skal fotografier tatt i dyrehave likestilles, taper fotografier seg i verdi, selv om det kanskje er større fascinasjon ved de virkelige naturfotoene. Men det er klart at denne fascinasjonen har fint lite, om intet med selve fotoet å gjøre. Er det som er sant det eneste saliggjørende? Her er det etter hvert blitt en herlig suppe av hvor grensene går. Det hele er så utvannet at man kan begynne å lure på om det har noen hensikt med slike grenser fra fotoseerens, brukerens synsvinkel. Og det er tross alt utbyttet den som ser fotoene har som bør være det som teller mest.
I tillegg er det for så vidt et dilemma eller to ute å går. Hva som er ville dyr er et flytende begrep. Fortsatt regnes halvtamme fugler som mates på fuglebrett og i parker som ville, selv om de er kommet på fotohold på grunn av matingen, og normalt er adskillig mer sky og vanskeligere å ta fotografier av ellers. Det har utviklet seg en mengde lokketeknikker for å få ville dyr til å opptre fotogent og nært for fotografen, så om det lenger bør være noen grenser for hva som skal godtas og ikke kan det settes spørsmål ved. Jeg tror at så lenge naturfotoet viser motivet med positur, aktivitet og omgivelser som ikke er uforenlig med en naturlig gjengivelse, må det etter hvert aksepteres i all naturfotosammenheng.
Steve Blooms fotografier, som jeg nettopp har hatt gleden av å se utstilt på Rådhusplassen i Oslo virker på meg helt naturlige, og jeg følte ingen grunn til å ikke akseptere fotoene som naturtro og tilstrekkelig sannferdige. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har studert hvert bilde, eller analysert om enkelte av motivene er sammensatt av flere bilder. Ingen av fotoene var slik at jeg stusset ved om de så naturlige ut. Så vidt jeg kan bedømme fremstår altså fotoene hans som troverdige. Jeg har senere fått opplyst at enkelte av bildene viste feil i skyggepartiene i forhold til lysinnfall, og enkelte av bildene var unaturlige. Det bør naturligvis ikke forekomme. Personlig kan jeg ikke si at jeg følte eller oppfattet at Steve Bloom på de bildene jeg så på var ute etter å forandre virkeligheten eller adferd for noen av de dyrene han hadde tatt fotografier av, men gjør oppmerksom på at jeg ikke så alle bildene i utstillingen, og så rel. raskt bare på en del av bildene. Om de er manipulerte, så går det faktisk ikke ut over mitt inntrykk som seer. Hadde derimot fotoene ikke gitt naturtro inntrykk, samtidig med at det var opplyst, implisitt eller direkte at de ikke var manipulerte, som i tilfelle med isfuglen, hadde saken vært en annen.
At Steve Bloom selv ikke sier noe om fotoene er manipulerte mener jeg da ikke er så avgjørende. For å illustrere: Hadde han vist fotografier av grizzlybjørner som kaster seg utfor 20 meter høye fosser og fanger laks i luften, uten å forklare at det var et resultat av manipulasjon hadde jeg nok begynt å lure. Jeg tviler på at hans grad av tilpasning har gått lenger enn til at han har spart inn en del tid og krefter på å få de bildene han ønsket seg. Det var for meg ikke tydelig at han skulle ha tatt short-cuts. Slike short-cuts vil stille krav til fotografen for å fungere naturtro, han må kjenne dyrenes opptreden og påse at de ikke gjengis feil. Derfor tror jeg sjelden det vil nytte å ta foto av et utstoppet dyr i en aktiv situasjon, det vil oftest virke kunstig. Kan derimot et rent portrettmotiv av et pent utstoppet dyr fungere som et naturfoto? (For insekter på nål eller i halvfrossen tilstand vet vi at det gjøres jevnlig.) Det må selvfølgelig ikke ledsages av en villedende tekst som gir inntrykk av at det er et friskt og livlig dyr. Dersom det først er en tekst til fotoet bør det være krav om at den korresponderer med innholdet. Hensynet til seeren bør veie tyngre enn hensynet til andre fotografers bilder. Jeg vil peke på at grensene bør løses opp mer enn nå, men jeg tror nok fortsatt at tar man foto av et utstoppet dyr i en levende positur og unnlater å skrive at det er utstoppet, vil folk fort oppfatte at det er tatt bilde av et levende dyr. Derfor vil det kunne oppfattes villedende om det ikke faktisk er orientert om at det er utstoppet.
Hele denne problematikken slipper man om man ikke hevder eller det betinges at bildet man har tatt er et dokumentarfoto. Men det kan da miste mye av sin verdi som naturfoto. Særlig dersom bildet ser mekket ut. Det begrenser deltagelsesmuligheter i en del naturfotokonkurranser og i media, med dagens ofte uklare og til dels inkonsekvente retningslinjer. Fotografiet beholder som regel sin verdi og sitt uttrykk for betrakteren, uavhengig av om det dokumentarisk er sant.
Når det gjelder Steve Blooms fotografier er det flere ting som slår meg. Det er et høyt visuelt trøkk og energinivå i de aller fleste fotoene. Han har fått frem mye dramatikk og bruker bevegelse, nærhet og kompakthet aktivt i fotoene. Planleggingen, gjennomføringen og hans rutine og fotografiske innsikt er formidabel. Mange av disse bildene har opplagt en høy vanskelighetsgrad. Det er stor konsistens i form, innhold og motiver slik en virkelig proff kan få det til. Det er tydelig at det ligger et stort arbeid bak hvert foto og resultatene er fenomenale og til dels med uventede kameraposisjoner, som undervannsbilde av svømmende elefant tatt nedenfra. Mange av bildene har kanskje ikke et kunstnerisk innhold utover det mer konvensjonelle og kommersielle, men dette er naturbilder, og ikke kunstfoto. Og bildene, som er absolutt 100 % tydelige og forståelige, fyller opplagt en funksjon som en klar og direkte interessevekker for å bevare naturen.
Min kommentar til en meningsytring som denne?
Steve Bloom er litt omdiskutert pga at han ikke har noe i mot å bruke Photoshop til å manipulere bildene og lage kompositt bilder. Problemet slik jeg ser det er at han ødelegger for seg selv, han fremstiller bildene som dokumentarbilder, mens i virkeligheten er mange av hans bilder manipulasjon. De gode bildene som faktisk ikke er manipulert eller kompositt derimot vil pga hans bruk av PS i andre bilder bli utsatt for skepsis og spørsmål om de faktisk er reelle.
Her brukes begrepet manipulasjon kanskje noe ureflektert. Kompositt, sammensatte bilder? Så lenge det hele fremstår naturlig, og bildet hever seg, har jeg egentlig ikke innvendinger ut fra en seers standpunkt. Blir bildet unaturlig og feil, ja da slår det tilbake på fotografen, men ellers er jeg ikke så sikker, overfor den vanlige seer. Og er manipulasjonen selvforklarende i bildet, trengs neppe noen tilleggsforklaring.
Flg. to bilder jeg har tatt illustrerer at det etter mine begreper slett ikke behøver å være feil å bruke komposittbilder i naturbildesammenheng og at skillelinjene i dag er for strenge. Og jeg vil kalle begge bildene for naturfotografier, selv om bildene til dels vil kunne stenges ute fra naturfotokonkurranser.
Det første bildet her er av to firfirsler, som er tatt av samme motiv raskt etter hverandre (4 sek. mellomrom) i to omganger med forskjellig fokus og så satt sammen til ett bilde. Selv om dette er et komposittbilde, er motivet helt naturlig slik jeg så det. Bildene er tatt fra nøyaktig samme ståsted, men på grunn av objektivets begrensede autofokus (300mm f2,8) var det ikke mulig, selv med begrenset blenderåpning, å få begge firfirslene i fokus i ett bilde. Likevel er bildet naturtro, det representerer ett og samme totalmotiv slik det ble sett. Skal objektivbegrensningen medføre at bildet ikke kan brukes som et naturdokumentarisk bilde? Skal vi ikke ha lov til å sette dette sammen til det som egentlig ble sett? Opptaksplass, kameraplassering etc. alt var likt ved begge bilder, og firfirslene holdt seg ubevegelige. Litt av samme problemstilling foreligger ved bracketing, og hva med HDR bilder? Jeg mener at motivet, ikke opptaktsteknikken i større grad må få bestemme. Når resultatet er naturlig som her, synes jeg personlig det må være greit å anvende som et naturdokumentarbilde uten begrensninger.
Det andre bilde er sammensatt av et bildeutsnitt av polarmåke som er kopiert inn ytterlig to ganger i bildet. Dette er altså et foto som er benyttet tre ganger i samme bilde. Er sluttresultatet da lenger å regne som et fotografi? Etter mine begreper ja, også som naturfotografi. Hvert enkelt hode er dokumentarisk. At det er benyttet tre ganger er kun for å oppnå en bildemessig forsterkning av motivet. Hvert hode er også fargebalansevariert av samme årsak. Den vanlige oppegående seer vil med en gang forstå at dette ikke er bilde av tre forskjellige måker. Han/Hun vil også forstå at bilde ikke er laget for å lure seeren, men for effektens skyld. Skal da dette ikke lenger kunne kalles dokumentarfoto? Etter min mening er å si nei på spørsmålet å innsnevre naturdokumentarbildets muligheter, og jeg føler at et slikt bilde bør ha livets rett som dokumentarbilde. Dette bilde er ikke juks, i den forstand at det prøver å skjule noe av det som er gjort. Et nei her betyr at man begrenser naturdokumentaren til en mengde av bilder. Jeg gjør oppmerksom på at jeg aldri har kalt dette et dokumentarbilde, men personlig synes jeg det er leit at det ikke kan delta på lik linje i naturbildekonkurranser i for eksempel BioFoto. Så selv om dette kanskje ikke kan kalles dokumentar, bør det være en såpass frihetsgrad i konkurranser og ellers at det kan sidestilles med rene enkeltbilder. Oppfinnsomhet i etterarbeidet som tilfører bildet et ekstra visuelt element som verdsettes positivt av seeren bør kunne belønnes, så lenge innholdet ikke mangler troverdighet. Jeg mener troverdigheten her er opprettholdt, siden det for de aller fleste er klart at hodene her er klonet, og at bildet er temmelig selvforklarende i den sammenheng.
Konklusjonen min er at manipulasjonsbegrensninger i noen tilfeller er på sin plass, men at man antagelig er kommet i skade for å skjære alt over en kam på en litt byråkratisk måte av frykt for hva som ikke er kontrollerbart. Dermed utelukkes en rekke bilder og typer av bilder som burde vært tatt inn i varmen, både i naturkonkurranser og ellers. Pressefotografer kan i enkelttilfelle få for strenge rammer med vikarierende begrunnelse som har lite eller intet med bildets innhold å gjøre. <B>Naturfotografer som ikke er enige i de litt rigorøse og samtidig uklare og delvis tilfeldige regler og den synsing som finnes, mistenkeliggjøres fort</B>. Jeg håper jeg har klart å begrunne i denne artikkelen at det er på tide å myke kraftig opp i manipulasjonsbegrepet og i større grad slå et slag for sluttresultatet.
Ketil Knudsen
Firfisler
Ketil Knudsen
Polarmåker
Ketil Knudsen
Relaterte artikler: