Dok 08 - Visuelle symfonier om kjærlighet og distraksjon

Hun er ikke stor i fysisk forstand, heller tvert i mot, og selv var jeg slett ikke kjent med arbeidene hennes da hun vever og litt sjenert entret podiet for å presentere seg for sitt publikum. Da bildene hennes begynte å gå over storskjermen i Wergelands sal på Litteraturens Hus denne torsdagskvelden, gikk dett ikke mange sekundene før jeg var absorbert av Sanguinettis kolossale bildeunivers, med historier om "Love and distraction" fra Argentinas høysletteland.

Nykommer i Magnums fotoelite
Alessandra Sanguinetti gikk inn i byrået Magnum Foto i 2007, og er dermed en av nykommerne i den eksklusive fotoeliten. Opprinnelig født i New York i 1968, hadde hun størsteparten av sin barndom og ungdom i Argentina på pampasen, det argentinske høyslettelandet kjent for sin kvegdrift.

Fra eget nærmiljø
Begge de to bildeseriene som hun presenterte i Oslo, "On the sixth day" og " The adventures of Guillermine and Belinda" , er arbeider fra hennes eget nærmiljø. "On the sixht day" er nære portretter av noe så enkelt og noe så vanskelig som dyr på bondegård. Gjennom sitt overraskende (ofte svært lave) kamerastandpunkt, sin nærhet til objektet og med det som fortoner seg som et guddommelig talent for å se og bruke lyset maksimalt i sine bilder, bød portretter av griser, kyr, kyllinger og døde dyrefostre på noe av det vakreste undertegnede har sett av fotografi på lenge. Noen av situasjonene er grymme, men bildene så vakre, at jeg som publikummer satt i et konstant spenn av gys og fryd under visningen. Om serien sier Sanguinetti at hun ofte selv følte seg som et dyr "undercover" da hun jobbet med dette prosjektet, hvor hun identifiserte seg med dyrenes situasjon og skjebne gjennom sitt nærvær med kamera.

Guillermine og Belinda gjennom tykt og tynt
Mindre fryd og gys ble det ikke da hun etterpå viste serien om sine to nabojenter, Guillermine og Belinda, som hun har fulgt med kamera gjennom 15 år. Nære, vare, underfundige, morsomme, provoserende, sterke bilder av to jenter, en tykk og en tynn (uten at dette i seg selv er et poeng for prosjektet, men kontrasten bidrar til å skape en ekstra spenningsdimensjon både visuelt og symbolsk), som leter og tester ut identitet, som speiler seg i hverandre på vei opp i bevisstheten om seg selv og sin tilværelse. Bildene karakteriseres av en fortettet, dramatisk atmosfære. Flere av bildene er iscenesatte, hvor fotografen har hatt en idé om et tema i utgangspunktet, og så latt de to jentene improvisere foran kamera.

Selv sier Alessandra Sanguinetti at hun hele tiden stiller spørsmål underveis i sitt arbeid som fotograf, både om sin egen rolle som den som betrakter andre og gjør dem til objekter i sine bilder, men også rundt det å bruke bildet som medium for historiefortelling.

Stills og video – komplementære stemmer
I lys av den foregående diskusjonen om kravet til den moderne fotografenes multimediemestring, var det interessant å også få glimt av videoarbeidene til Magnums nykommer. For hver av bildeseriene fikk vi også se små klipp fra video som hun gjør parallelt med stillsarbeidene sine, - i følge hennes selv ofte et rent metodisk grep for å bryte en situasjon og gi avkobling og avveksling, men også fordi hun selv opplever at film og stills er komplementære stemmer i fortellingen hun forsøker å skape.

Klart høydepunkt
Alessandra Sanguinettis bildevisning skiller seg ut som et klart høydepunkt fra seminardelen til Dok08 så langt. Som en nykommer i Magnums mannsvelde, hvor kun 7 av 79 fotografer per i dag er kvinner, var det kjærkomment at arrangørene av festivalen inviterte henne til årets festival. Vi gleder oss til fortsettelsen!

__________________________________

Se mer av Sanguniettis bilder på:
http://www.alessandrasanguinetti.com/