Skrevet av Frank HesjedalKan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?
- Jeg er ren amatør. Jeg hadde foto som valgfag da jeg var 14, ble med i Nittedal Fotoklubb fra den ble grunnlagt da jeg var 16, Studentenes fotoklubb da jeg begynte på Blindern og avleggeren Photon da jeg sluttet. De siste årene har jeg vært medlem i Oslo Kamera Klubb (OKK).
- I alle disse klubbene, unntatt OKK som blir for stort, var det ønske og åpning for gode diskusjoner omkring bilder der alle ble oppfordret til å si sin mening. Allerede i Nittedal Fotoklubb hadde vi konkurranser med åpen poenggivning, og der folk ofte måtte begrunne hvorfor de ga de poengene de ga, særlig hvis de ga ekstra høye eller lave poengsummer. Selv om ingen av oss hadde noen utdannelse i fotografi ble det lærerikt, fordi vi fikk vite nøyaktig hvordan og hvorfor folk likte eller mislikte bildene.
- I 1992 dro jeg, full av skepsis, på Workshop hos Morten Krogvold, og fulgte senere opp med trinn II og trinn III, samt en tur til Italia i 2000. Disse workshopene åpnet andre dimensjoner, blant annet mot kunsthistorie. Og det er en viktig ting til med disse workshopene: Krogvolds entusiasme samler en del folk rundt seg som er ressurser i seg selv. Jeg har vært på Workshop der jeg nesten ikke snakket med Krogvold, men lærte masse av medelevene.
Hvordan vil du selv beskrive deg som fotograf?
- Sosete og rastløs .-)
- Jeg tar bilder av det som interesserer meg og som dukker opp tilfeldig. Jeg liker overraskelser, uventede ting, motiver som kan gi en følelse jeg liker eller passer med tanker jeg har gjort meg. Samtidig vil jeg ikke skrike, så bildene kan gjerne være lavmælte og underfundige.
- Dermed håper jeg at bildene uttrykker noen små, lett humoristiske, melankolske og alvorlige skråblikk. Alvoret setter nok særlig inn i forhold til barnebildene, siden jeg ser på barndommen som langt mindre rosenrød enn det de fleste barnebilder prøver å innbille oss. Det er neppe enkelt å prøve og forstå en verden de voksne ikke forstår selv.
Hva inspirerer deg som fotograf?
- Det uventede og flertydige. Siden jeg blir lei av gjentagelser ganske fort liker jeg bilder som ikke er entydige, men åpne for tolkninger, som jeg kan se på andre måter, som jeg kan oppdage nye ting i etter flere gangers betraktning.
Hvilke fotografer inspirerer deg?
- Jeg har ikke sjanse til å ramse opp alt her, men jeg har vokst opp med National Geographic. Jeg gadd sjelden å lese artiklene (og dessuten var de jo på engelsk den gangen), men jeg likte å se på bildene.
- Ernst Haas var nok den første jeg klart beundret: Hans evne til å bruke farger, utnytte ting han bare fant, og til å leke med mediet. Begrensninger, som lav ISO for fargefilm, ble utnyttet til å skape noe nytt. Elliot Erwitt dukket også opp tidlig, som den av de få virkelig morsomme fotografene.
- Men så er det en jeg må nevne. Fra jeg begynte å få Fotografi som presang i slutten av tenårene la jeg merke til Rolf Støa og hans stemningsfulle bilder. Han er medlem her på foto.no.
- Av de senere må jeg vel også nevne Sally Mann. Jeg har også noen hyller fulle av fotobøker, både med fotografier og teori omkring fotografi, samt årganger av tidsskriftet Aperture, så listen kunne bli veldig lang. På foto.no er det også en del, og det er skummelt å trekke frem noen spesielt. Eirik Holmøyviks barnebilder og Merethe Wessel-Berg må likevel nevnes, og Arne Strømme og Thorfinn Bekkelund som jeg for så vidt kjente til fra før.
Er det noen av fotobøkene i bokhyllen du ønsker å trekke frem?
- Av bildebøker har Sally Manns Immediate family vært viktig for meg. Det er noe med stemningen der som fenger meg. Jeg har også en stor retrospektiv bok med Ernst Haas og noen bøker av Salgado og Koudelka, men preferansene skifter med dagsformen. En bok som har vært viktig fordi den er så irriterende er en boken av Dispossession av Lynn Stern. Den inneholder en serie nesten like bilder av et stilleben med dødningskalle og en annen med et ansikt montert inn under. Jeg skjønner ikke filla, og det viser meg at jeg har mer å lære. Bøkene til Kahn & Selesnick er ganske fascinerende. I Scotlandfuturebog viser de en verden som kan ligne på Odd Nerdrums bilder.
- Av mer teoretiske ting lærte jeg i sin tid mye av Andy Grundbergs Crisis of the real og Susan Sontags On photography. Peter Larsens Album og Roland Barthes Det lyse rommet er også lesbare.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Tja, lite Jeg tar ofte bilder mens jeg gjør noe annet, så det er vanskelig å si. Må man holde øye med ungene kan man like gjerne ta bilder av dem samtidig. Oppsøker man et sted eller situasjon man liker er det naturlig å ta bilder av det også.
- Jeg bruker heller ikke mye tid på etterarbeid, men en god del på å kikke gjennom bildene mine. Se hvilke som vokser og hvilke jeg blir lei av. Noen bilder hopper opp og sier Hei! etter å ha blitt ignorert i flere måneder.
Hvilke råd vil du gi til unge fotografer som ønsker å utvikle seg til dyktige amatørfotografer?
- Se på bilder og prøv å ta stilling til det du ser, hvordan du reagerer på det, og hvorfor. Sånn sett er det veldig nyttig å kaste seg ut i det og kommentere bilder du ser enten på foto.no eller i en venneflokk. I den tankeprosessen du går gjennom da setter du ord på mye for deg selv også, ting som bevisstgjør deg på dine egne bilder, og hva du vil med dem. Dette gjør det også lettere å forholde seg til andres kommentarer, for om du vet at en kommentar vil ha deg i en retning du ikke vil gå, så har du ballast til å ignorere den.
- Etterhvert bør man også få med seg litt av tankene som andre har gjort seg rundt fotografi, gjennom kurs, foredrag eller bøker. Mye klokt er tenkt og gjort før, og det er unødvendig å finne opp kruttet på nytt. Samtidig vil jeg fraråde nybegynneren å kaste seg over utstyrsjaget. Man kommer mye lenger ved å lære hva man har å kjenne enn å drømme om neste innkjøp, og alle innkjøpsplanene stjeler mye tid. Det er trist å høre folk si at Bare de får seg en ., så skal de ta bilder.
Har du noen fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Ungene, som vanlig. Før eller senere skal alle få en bok med bilder fra sin oppvekst .-)
- Ellers planlegger jeg lite. Det er en av fordelene ved å være amatør, å kunne ta ting som de kommer og gjøre som man vil.
Hva er ditt forhold til utstyr?
- Ambivalent?! Som teknolog er jeg interessert i de tekniske sidene ved fotografi. Som fotointeressert er jeg bare interessert i den teknikken som gjør en forskjell for bildene, som gir andre muligheter. Dessuten liker jeg ikke at utstyret synes for godt eller tar for mye plass. Det blir lett en barriere, enten som fysisk hindring eller fordi utstyret faktisk påvirker den eller de jeg tar bilder av.
Hva er ditt forhold til det digitale fotografiet?
- Teknisk faglig er det interessant, men jeg kan ikke si at det har gjort noen forskjell på bildene mine. Jeg bruker digitalt når det er praktisk, og film i større formater når jeg trenger det. Jeg innrømmer gjerne at jeg fremdeles liker å stå på mørkerommet.
Hva er et godt fotografi for Dag Thrane?
- Nja, jeg har vel vært inne på det før, men en kombinasjon av det umiddelbare, gjerne en komposisjon og et ansiktsuttrykk som fanger deg inn og de små tingene som får deg til å holde interessen oppe. Jeg har brukt uttrykket visuelt krydder om små feil og forstyrrelser som bidrar og vrir fortellingen i bildet og gir innhold og holder betrakteren igjen. Sånn sett kan bilder være veldig rene og velkomponerte, enn aldri perfekte for da blir de kjedelige. Jeg liker også at bildene antyder noe om det som finnes utenfor bilderammen.
Mange av fotografiene dine skildrer barna dine. Kan du si noen ord om hva som skal til for at et bilde av egne barn skal bli noe mer enn et familiebilde?
- Det er en veldig vanskelig balansegang og jeg vet at jeg av og til går i fellen, og en av tingene jeg bruker foto.no til er å prøve å finne den grensen.
- Ideelt sett går grensen mellom at du viser hvordan barnet ditt kan være til du viser hvordan barn generelt kan være, eller hvordan barn har det. Sånn sett kan man spørre seg hvorfor man viser bildet, er det for å vise at barnet er sint/søt/lei seg så er det nok for familiært, men du er på rett spor hvis du tror du bildet får noen til å minnes, kjenne seg igjen, og si at ja, sånn kan det være, eller enda bedre at man gjør seg noen nye tanker om akkurat det. Tilsvarende gjelder selvsagt for andre familiemedlemmer også. Et fint bilde av mor trenger ikke å si andre så mye selv om man ser mye i det selv.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Det må vel være sykkelbildet mitt fra Italia. På den ene siden gjenspeiler det den sansen for komposisjon som jeg alltid har hatt og kanskje var det det jeg jobbet mest med frem til da. På den annen side hadde jeg en 1 år gammel gutt da som jeg var borte fra for første gang, og bildet fortalte meg mye om hvordan jeg ville jobbe med ungene senere.
- Bildet ble tatt under en Workshop med Morten Krogvold på Procida i 2000. Ungene lekte rundt. Jeg lot ungene kikke i sjaktsøkeren på kameraet og fikk litt kontakt med dem. De lekte rundt meg og jeg tok bilder av leken uten å påvirke dem annet enn at jeg var delvis med på leken. Sånn gjør jeg fremdeles.
Kan du beskrive den selvvalgte portfolioen du har valgt?
- De første 12 bildene er utdrag fra en serie jeg har jobbet med til og fra helt siden eldstemann kom. På det første bildet er han omtrent en uke gammel. De fleste har aldri vært vist, men ideen er å følge guttene hele veien og en gang i mellom bytter vi ut bilder på kjøkkenet. Litt kos, men også et forsøk på å ta noe annet enn nusselige bilder av dem. Mange av bildene lages på mørkerommet på barytt-papir, rett og slett fordi jeg liker det og fordi jeg liker tanken på at noen tipp-oldebarn skal gjenoppdage dem på bunnen av en gammel koffert.
- De andre bildene er vel mest et nesten-tilfeldig utvalg av bilder jeg er ganske fornøyd med selv. Siden barnebildene er mer spontane valgte jeg noen av de mer stiliserte bildene.
Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?
- Da jeg ankom foto.no var det med en viss ærefrykt, fordi jeg oppfattet at det var en del profesjonelle her og at dette var et fagforum for litt viderekomne amatører og profesjonelle. Jeg lå lavt ganske lenge før jeg skrev noen innlegg.
- Da jeg begynte å få kommentarer var det friskt, men lærerikt. Fotografer som Carsten Arnholm, Dag Nystuen, Bjørn Johnsen, Paal Audestad med flere ga gode råd som noen ganger kunne svi, men som var verdifulle og ikke minst viste tydelig at de tok bildene mine seriøst. Det var utrolig lærerikt selv om jeg ikke alltid fulgte rådene. Det er jo bra å finne ut hvorfor man er uenig.
- I dag er situasjonen helt annerledes, men jeg har venner her som i hvert fall sier fra når ting er for dårlig.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Vi må få tilbake et miljø der vi faktisk kan lære noe av bildediskusjonen. Et sted der det er tilstrekkelig takhøyde til at folk kan si hva de mener, en arbeidsbenk der man kan legge frem sine uferdige bilder og få tips og råd til å jobbe videre med dem. En arbeidsbenk der man kan få en vurdering av bildene som tilsvarer den man kan få hos en kjøper, en redaksjon, en utstillingskomite eller en jury. Det hjelper lite å bli oppblåst på oppmuntrende kommentarer når virkeligheten utenfor dotten fortoner seg helt annerledes. I hvert fall hvis man har lyst til å vise bildene andre steder.
- Det blir spennende å se hvordan det nye oppsettet utvikler seg. Hvis det blir mulig å opprettet egne undergrupper kan det godt tenkes at jeg og noen flere danner en gruppe med navnet verkstedbenken. Hvordan den nye bildekritikken med delingen utvikler seg blir spennende. Mange steiler i starten før de ser hva endringene egentlig innebærer. Jeg tror mye av det vil roe seg ned etter hvert.
- Jeg er ren amatør. Jeg hadde foto som valgfag da jeg var 14, ble med i Nittedal Fotoklubb fra den ble grunnlagt da jeg var 16, Studentenes fotoklubb da jeg begynte på Blindern og avleggeren Photon da jeg sluttet. De siste årene har jeg vært medlem i Oslo Kamera Klubb (OKK).
- I alle disse klubbene, unntatt OKK som blir for stort, var det ønske og åpning for gode diskusjoner omkring bilder der alle ble oppfordret til å si sin mening. Allerede i Nittedal Fotoklubb hadde vi konkurranser med åpen poenggivning, og der folk ofte måtte begrunne hvorfor de ga de poengene de ga, særlig hvis de ga ekstra høye eller lave poengsummer. Selv om ingen av oss hadde noen utdannelse i fotografi ble det lærerikt, fordi vi fikk vite nøyaktig hvordan og hvorfor folk likte eller mislikte bildene.
- I 1992 dro jeg, full av skepsis, på Workshop hos Morten Krogvold, og fulgte senere opp med trinn II og trinn III, samt en tur til Italia i 2000. Disse workshopene åpnet andre dimensjoner, blant annet mot kunsthistorie. Og det er en viktig ting til med disse workshopene: Krogvolds entusiasme samler en del folk rundt seg som er ressurser i seg selv. Jeg har vært på Workshop der jeg nesten ikke snakket med Krogvold, men lærte masse av medelevene.
Hvordan vil du selv beskrive deg som fotograf?
- Sosete og rastløs .-)
- Jeg tar bilder av det som interesserer meg og som dukker opp tilfeldig. Jeg liker overraskelser, uventede ting, motiver som kan gi en følelse jeg liker eller passer med tanker jeg har gjort meg. Samtidig vil jeg ikke skrike, så bildene kan gjerne være lavmælte og underfundige.
- Dermed håper jeg at bildene uttrykker noen små, lett humoristiske, melankolske og alvorlige skråblikk. Alvoret setter nok særlig inn i forhold til barnebildene, siden jeg ser på barndommen som langt mindre rosenrød enn det de fleste barnebilder prøver å innbille oss. Det er neppe enkelt å prøve og forstå en verden de voksne ikke forstår selv.
Hva inspirerer deg som fotograf?
- Det uventede og flertydige. Siden jeg blir lei av gjentagelser ganske fort liker jeg bilder som ikke er entydige, men åpne for tolkninger, som jeg kan se på andre måter, som jeg kan oppdage nye ting i etter flere gangers betraktning.
Hvilke fotografer inspirerer deg?
- Jeg har ikke sjanse til å ramse opp alt her, men jeg har vokst opp med National Geographic. Jeg gadd sjelden å lese artiklene (og dessuten var de jo på engelsk den gangen), men jeg likte å se på bildene.
- Ernst Haas var nok den første jeg klart beundret: Hans evne til å bruke farger, utnytte ting han bare fant, og til å leke med mediet. Begrensninger, som lav ISO for fargefilm, ble utnyttet til å skape noe nytt. Elliot Erwitt dukket også opp tidlig, som den av de få virkelig morsomme fotografene.
- Men så er det en jeg må nevne. Fra jeg begynte å få Fotografi som presang i slutten av tenårene la jeg merke til Rolf Støa og hans stemningsfulle bilder. Han er medlem her på foto.no.
- Av de senere må jeg vel også nevne Sally Mann. Jeg har også noen hyller fulle av fotobøker, både med fotografier og teori omkring fotografi, samt årganger av tidsskriftet Aperture, så listen kunne bli veldig lang. På foto.no er det også en del, og det er skummelt å trekke frem noen spesielt. Eirik Holmøyviks barnebilder og Merethe Wessel-Berg må likevel nevnes, og Arne Strømme og Thorfinn Bekkelund som jeg for så vidt kjente til fra før.
Er det noen av fotobøkene i bokhyllen du ønsker å trekke frem?
- Av bildebøker har Sally Manns Immediate family vært viktig for meg. Det er noe med stemningen der som fenger meg. Jeg har også en stor retrospektiv bok med Ernst Haas og noen bøker av Salgado og Koudelka, men preferansene skifter med dagsformen. En bok som har vært viktig fordi den er så irriterende er en boken av Dispossession av Lynn Stern. Den inneholder en serie nesten like bilder av et stilleben med dødningskalle og en annen med et ansikt montert inn under. Jeg skjønner ikke filla, og det viser meg at jeg har mer å lære. Bøkene til Kahn & Selesnick er ganske fascinerende. I Scotlandfuturebog viser de en verden som kan ligne på Odd Nerdrums bilder.
- Av mer teoretiske ting lærte jeg i sin tid mye av Andy Grundbergs Crisis of the real og Susan Sontags On photography. Peter Larsens Album og Roland Barthes Det lyse rommet er også lesbare.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Tja, lite Jeg tar ofte bilder mens jeg gjør noe annet, så det er vanskelig å si. Må man holde øye med ungene kan man like gjerne ta bilder av dem samtidig. Oppsøker man et sted eller situasjon man liker er det naturlig å ta bilder av det også.
- Jeg bruker heller ikke mye tid på etterarbeid, men en god del på å kikke gjennom bildene mine. Se hvilke som vokser og hvilke jeg blir lei av. Noen bilder hopper opp og sier Hei! etter å ha blitt ignorert i flere måneder.
Hvilke råd vil du gi til unge fotografer som ønsker å utvikle seg til dyktige amatørfotografer?
- Se på bilder og prøv å ta stilling til det du ser, hvordan du reagerer på det, og hvorfor. Sånn sett er det veldig nyttig å kaste seg ut i det og kommentere bilder du ser enten på foto.no eller i en venneflokk. I den tankeprosessen du går gjennom da setter du ord på mye for deg selv også, ting som bevisstgjør deg på dine egne bilder, og hva du vil med dem. Dette gjør det også lettere å forholde seg til andres kommentarer, for om du vet at en kommentar vil ha deg i en retning du ikke vil gå, så har du ballast til å ignorere den.
- Etterhvert bør man også få med seg litt av tankene som andre har gjort seg rundt fotografi, gjennom kurs, foredrag eller bøker. Mye klokt er tenkt og gjort før, og det er unødvendig å finne opp kruttet på nytt. Samtidig vil jeg fraråde nybegynneren å kaste seg over utstyrsjaget. Man kommer mye lenger ved å lære hva man har å kjenne enn å drømme om neste innkjøp, og alle innkjøpsplanene stjeler mye tid. Det er trist å høre folk si at Bare de får seg en ., så skal de ta bilder.
Har du noen fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Ungene, som vanlig. Før eller senere skal alle få en bok med bilder fra sin oppvekst .-)
- Ellers planlegger jeg lite. Det er en av fordelene ved å være amatør, å kunne ta ting som de kommer og gjøre som man vil.
Hva er ditt forhold til utstyr?
- Ambivalent?! Som teknolog er jeg interessert i de tekniske sidene ved fotografi. Som fotointeressert er jeg bare interessert i den teknikken som gjør en forskjell for bildene, som gir andre muligheter. Dessuten liker jeg ikke at utstyret synes for godt eller tar for mye plass. Det blir lett en barriere, enten som fysisk hindring eller fordi utstyret faktisk påvirker den eller de jeg tar bilder av.
Hva er ditt forhold til det digitale fotografiet?
- Teknisk faglig er det interessant, men jeg kan ikke si at det har gjort noen forskjell på bildene mine. Jeg bruker digitalt når det er praktisk, og film i større formater når jeg trenger det. Jeg innrømmer gjerne at jeg fremdeles liker å stå på mørkerommet.
Hva er et godt fotografi for Dag Thrane?
- Nja, jeg har vel vært inne på det før, men en kombinasjon av det umiddelbare, gjerne en komposisjon og et ansiktsuttrykk som fanger deg inn og de små tingene som får deg til å holde interessen oppe. Jeg har brukt uttrykket visuelt krydder om små feil og forstyrrelser som bidrar og vrir fortellingen i bildet og gir innhold og holder betrakteren igjen. Sånn sett kan bilder være veldig rene og velkomponerte, enn aldri perfekte for da blir de kjedelige. Jeg liker også at bildene antyder noe om det som finnes utenfor bilderammen.
Mange av fotografiene dine skildrer barna dine. Kan du si noen ord om hva som skal til for at et bilde av egne barn skal bli noe mer enn et familiebilde?
- Det er en veldig vanskelig balansegang og jeg vet at jeg av og til går i fellen, og en av tingene jeg bruker foto.no til er å prøve å finne den grensen.
- Ideelt sett går grensen mellom at du viser hvordan barnet ditt kan være til du viser hvordan barn generelt kan være, eller hvordan barn har det. Sånn sett kan man spørre seg hvorfor man viser bildet, er det for å vise at barnet er sint/søt/lei seg så er det nok for familiært, men du er på rett spor hvis du tror du bildet får noen til å minnes, kjenne seg igjen, og si at ja, sånn kan det være, eller enda bedre at man gjør seg noen nye tanker om akkurat det. Tilsvarende gjelder selvsagt for andre familiemedlemmer også. Et fint bilde av mor trenger ikke å si andre så mye selv om man ser mye i det selv.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Det må vel være sykkelbildet mitt fra Italia. På den ene siden gjenspeiler det den sansen for komposisjon som jeg alltid har hatt og kanskje var det det jeg jobbet mest med frem til da. På den annen side hadde jeg en 1 år gammel gutt da som jeg var borte fra for første gang, og bildet fortalte meg mye om hvordan jeg ville jobbe med ungene senere.
- Bildet ble tatt under en Workshop med Morten Krogvold på Procida i 2000. Ungene lekte rundt. Jeg lot ungene kikke i sjaktsøkeren på kameraet og fikk litt kontakt med dem. De lekte rundt meg og jeg tok bilder av leken uten å påvirke dem annet enn at jeg var delvis med på leken. Sånn gjør jeg fremdeles.
Kan du beskrive den selvvalgte portfolioen du har valgt?
- De første 12 bildene er utdrag fra en serie jeg har jobbet med til og fra helt siden eldstemann kom. På det første bildet er han omtrent en uke gammel. De fleste har aldri vært vist, men ideen er å følge guttene hele veien og en gang i mellom bytter vi ut bilder på kjøkkenet. Litt kos, men også et forsøk på å ta noe annet enn nusselige bilder av dem. Mange av bildene lages på mørkerommet på barytt-papir, rett og slett fordi jeg liker det og fordi jeg liker tanken på at noen tipp-oldebarn skal gjenoppdage dem på bunnen av en gammel koffert.
- De andre bildene er vel mest et nesten-tilfeldig utvalg av bilder jeg er ganske fornøyd med selv. Siden barnebildene er mer spontane valgte jeg noen av de mer stiliserte bildene.
Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?
- Da jeg ankom foto.no var det med en viss ærefrykt, fordi jeg oppfattet at det var en del profesjonelle her og at dette var et fagforum for litt viderekomne amatører og profesjonelle. Jeg lå lavt ganske lenge før jeg skrev noen innlegg.
- Da jeg begynte å få kommentarer var det friskt, men lærerikt. Fotografer som Carsten Arnholm, Dag Nystuen, Bjørn Johnsen, Paal Audestad med flere ga gode råd som noen ganger kunne svi, men som var verdifulle og ikke minst viste tydelig at de tok bildene mine seriøst. Det var utrolig lærerikt selv om jeg ikke alltid fulgte rådene. Det er jo bra å finne ut hvorfor man er uenig.
- I dag er situasjonen helt annerledes, men jeg har venner her som i hvert fall sier fra når ting er for dårlig.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Vi må få tilbake et miljø der vi faktisk kan lære noe av bildediskusjonen. Et sted der det er tilstrekkelig takhøyde til at folk kan si hva de mener, en arbeidsbenk der man kan legge frem sine uferdige bilder og få tips og råd til å jobbe videre med dem. En arbeidsbenk der man kan få en vurdering av bildene som tilsvarer den man kan få hos en kjøper, en redaksjon, en utstillingskomite eller en jury. Det hjelper lite å bli oppblåst på oppmuntrende kommentarer når virkeligheten utenfor dotten fortoner seg helt annerledes. I hvert fall hvis man har lyst til å vise bildene andre steder.
- Det blir spennende å se hvordan det nye oppsettet utvikler seg. Hvis det blir mulig å opprettet egne undergrupper kan det godt tenkes at jeg og noen flere danner en gruppe med navnet verkstedbenken. Hvordan den nye bildekritikken med delingen utvikler seg blir spennende. Mange steiler i starten før de ser hva endringene egentlig innebærer. Jeg tror mye av det vil roe seg ned etter hvert.
Dag Thrane
Portfoliobilde 1
Dag Thrane
Portfoliobilde 2
