Espen Faugstad (21) er en ivrig foto- og filmskaper. Nylige reiste han til Kampala, Uganda med et mål om å sette lys på det arbeidet Richard Kiwanuka og den norske stiftelsen Bring Children From Streets gjør for barnehjemmet Nsumba. Her er historien hans.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Hvilke motivasjon hadde du for å gjennomføre en slik reise?
- Det er vanskelig å tenke tilbake på hvordan det hele startet. Jeg skulle egentlig begynne å studere, men følte meg ikke helt klar for det, og bestemte meg derfor for å gjøre noe annerledes. Jeg gikk til innkjøp av profesjonelt videokamera, etablerte produksjonsfirmaet Bildevisjon DA, og sammen med fotograf Eivind Nilsen begynte vi en intensiv ideutvikling.
- Vi endte på ideen om å reise til Uganda for å besøke barnehjemmet Nsumba. Du skjønner, tre år tidligere, hadde lillesøsteren min besøkt barnehjemmet i forbindelse med en fotballutveksling. Vi kontaktet stiftelsen Bring Children From Streets, som finansierer driften av barnehjemmet, kom i kontakt med Richard Kiwanuka, fortalte at vi hadde lyst til å dokumentere livet på barnehjemmet, og før vi visste ordet av det, stod vi på Flesland, mer i sjokk enn i gledesrus.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Hvordan var det å ankomme Afrika og Uganda?
- Det var et tøft møte, og et definitivt kultursjokk. Vi hadde fått en bekjent, av en bekjent, av en bekjent, til å hente oss på flyplassen. Denne bekjente skulle også skaffe oss et sted å bo. Vi ble fortalt i Norge at han hadde skaffet oss en hybelplass sammen med tre skotske studenter. Men de skotske studentene så vi aldri noe til. Vi endte opp hos en lokal familie, 15 minutter utenfor hovedstaden Kampala. Det var da jeg for alvor begynte å engste meg litt om hvordan dette kom til å ende.
- Møte med den ugandiske familien var nokså klamt. Vi vurderte å flytte på hotell, men valgte å utsette den avgjørelsen et par ekstra dager, et valg jeg ikke angrer på. Familien vi bodde hos er kanskje noe av det kuleste jeg har opplevd. Helt fantastisk! Det var ingen mann i huset, men nok av jenter, og det er jo aldri feil Du hadde moren Juliette og datteren hennes Melinda. Så hadde de også to stuepiker. Å ha stuepiker var visst helt normalt, og selv om de var en del av familien, hadde de ikke samme rettigheter som datteren til moren, uten at jeg kan gi noen klare eksempler på dette.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Hvordan forløp prosjektet seg videre da?
- Møte med barnehjemmet var helt fantastisk, og de neste dagene tilbrakte vi pendlende mellom barnehjemmet og vårt nye hjem. Vi var mye sammen med Richard Kiwanuka, stifteren og pådriveren bak Bring Children From Streets. Han kunne fortelle mange flotte og noen fæle historien om Uganda. Av alle de 34 millionene menneskene som bor i Uganda er hele 57 prosent av disse under 18 år. Det er heller ikke uvanlig å høre om besteforeldre i 30-årene.
- Vi gikk gjennom hovedstaden Kampala og så mange barn helt ned i 5 års alderen som tigget. Richard fortalte oss at dette var helt normalt, men det største problemet lå blant unge fattige jenter. Det var visst veldig ubredt med prostitusjon, og i et hiv-herjet land kan dette være katastrofalt. Likevel fortalte Richard oss at Uganda var et av de første landene i verden som kunne melde om tilbakgang i antall tilfeller for hiv/aids.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Har du noen råd til andre som ønsker å gjennomføre foto- og filmprosjekter i utviklingsland?
- Ut i fra egen erfaring vil jeg si at en slik reise er enkel å gjennomføre så lenge du har en fleksibel timeplan. Jeg regner med at de fleste organisasjoner stiller seg veldig positiv til å få besøk av fotografer eller filmskapere, da dette betyr mye gratis publisitet for den eventuelle organisasjonen. For å si det hele meget direkte, jeg anbefaler en slik tur til alle som har tid og råd! Det er utrolig givende, og ikke bare med tanke på egen kreativ utvikling, men også for kropp og sjel.
- Det er utrolig deilig å se at selv om levevilkårene ofte er middelmådige har de fleste likevel et utrolig varmt pågangsmot. For ikke å snakke om den overveldende gjestfriheten, som for min del, var å finne overalt! Det er jo tøft å oppleve all urettferdigheten du ser overalt, man kan begynne å føle seg litt motløs. Det er utrolig mange mennesker som har det skikkelig vondt, men det gjelder å fokusere på det positive, og bidra med det du selv kan! All støtte du kan gi enten økonomisk eller gjennom arbeidet ditt hjelper på, og det er jo det alt handler om. Når du hjelper andre da hjelper du også deg selv. Blir kanskje litt store ord dette, men jeg tror det ligger litt i det!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Er det en spesiell situasjon du gjerne vil fortelle leserne våres om?
- Det er vanskelig å velge ut en spesiell situasjon, det var jo så mye fantastisk vi opplevde. Vi fikk jo oppleve når en barneflokk fra barnehjemmet skulle hiv/aids testes. Det var en veldig sterk opplevelse for meg. Vi fikk også være med når jentefotballaget på barnehjemmet Nsumba vant selvstendighetscupen, tredje år på rad. Det var kjekk opplevelse.
- Ja, uff. Jeg kommer på en spesiell situasjon jeg kan fortelle om. Eneste skrekkelige som skjedde i Uganda. Vi hadde fått tak i en lokal guide som skulle ta oss med til slummen, hvor vi hadde tenkt å filme og ta en del bilder. Det ble litt ubehagelig når vi tok fram videokameraet våres, fikk noen sinte blikk innimellom, no problem, no problem, its all fine sa guiden våres, så vi lot det stå til. Jeg hadde filmet en stund før jeg plutselig så noe merkelig med Eivind. Han var hvit i fjeset, og med et blikk jeg ikke hadde sett før, og jeg skjønte noe måtte være galt. En gammel mann ville ha penger av Eivind, og Eivind hadde beklaget og sagt nei! Da la den desperate mannen en kniv mot magen til Eivind. Hva som skjedde etter dette husker jeg ikke nøyaktig, men Eivind dyttet mannen vekk, og vi jogget forfjamset fra stedet. Foran oss gikk guiden smilende og sa med jevne mellomrom: no problem, no problem. Men vi skulle møte denne mannen en gang til, denne gangen var de 3 stykker, vi lot oss ikke be igjen, og løp ut av slummen, betalte guiden, og reiste hjem!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Kan du fortelle litt om ditt forhold til fotografi og fotografering?
- Jeg har alltid vært visuelt kreativ, og fra ung alder var jeg "heisen" på tegnefronten. På barne- og ungdomskolen brukte jeg film som et virkemiddel for å komme meg unna alle skriftelige prosjekter. På videregående begynte filminteressen for fullt å blomstre. Det var nesten litt tilfeldig at jeg snublet over fotografering faktisk. Jeg hadde litt ekstra penger på kontoen, pengene begynte å brenne, og jeg var nødt til å bruke den på noe, og pc-en hadde jeg allerede oppgradert, så det var ingen vits å legge pengene der.
- Så jeg fant ut at jeg ville kjøpe meg et fotoapparat. Jeg snublet inn på Foto og Video i Bergen, lot meg lure til å kjøpe 400D med IS objektivet, og brukte da litt mer penger en budsjettert. I etterkant er jeg vel egentlig glad for det. Så har det bare ballet på seg mer og mer, og den dag i dag føler jeg meg like mye som en fotograf som en filmskaper, og jeg har heller ikke lyst til å velge en av delene. Det er alt for gøy å holde på meg begge ting.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Har du ambisjoner om å jobbe som fotograf i fremtiden?
- Helt klart! Fotografering er noe jeg har begynt å brenne skikkelig for. Rart hvor fort det gikk egentlig! Jeg har kjøpt meg 3 nye objektiver i løpet av den korte perioden jeg har vært aktiv. For øyeblikket driver jeg og snuser på 5D Mark II, det er en utrolig spennende sak, og helt vanvittig hva noen folk rundt om i verden har greid å presse ut av den med tanke på film. Nå i høst starter jeg på utdanningen min, en skikkelig godbit av en linje. En linje som gjør at jeg kan kombinere alt jeg interesserer meg for, media, IKT og design. Så får håpe jeg kan bruke denne utdanning som et springbrett til en videre karriere innenfor foto og film!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Hva har dere tenkt å gjøre med det ferdige produktet?
- Planen bak det hele var å selge dokumentarfilmen til NRK eller TV2. Ungdommens pågangsmot vet du. Vi har sendt filmen inn til dem, og venter nå på tilbakemelding. Når vi kom tilbake til Norge hadde vi 40 timer med råopptak og 600 bilder. Det tok med andre ord veldig lang tid å redigere filmen. Jeg hadde satt av 2 måneder til redigeringen, endte opp med å bruke 6 måneder. Ble ferdig en drøy dag før sommerferien min Så nå framover krysser vi fingrene og håper på at enten NRK eller TV2 vil ha filmen. Du kan forresten se de første 15 minuttene av filmen på Vimeo*. Flere fotografier fra turen vår i Uganda kan du finne på min flickr* konto.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Hvilke motivasjon hadde du for å gjennomføre en slik reise?
- Det er vanskelig å tenke tilbake på hvordan det hele startet. Jeg skulle egentlig begynne å studere, men følte meg ikke helt klar for det, og bestemte meg derfor for å gjøre noe annerledes. Jeg gikk til innkjøp av profesjonelt videokamera, etablerte produksjonsfirmaet Bildevisjon DA, og sammen med fotograf Eivind Nilsen begynte vi en intensiv ideutvikling.
- Vi endte på ideen om å reise til Uganda for å besøke barnehjemmet Nsumba. Du skjønner, tre år tidligere, hadde lillesøsteren min besøkt barnehjemmet i forbindelse med en fotballutveksling. Vi kontaktet stiftelsen Bring Children From Streets, som finansierer driften av barnehjemmet, kom i kontakt med Richard Kiwanuka, fortalte at vi hadde lyst til å dokumentere livet på barnehjemmet, og før vi visste ordet av det, stod vi på Flesland, mer i sjokk enn i gledesrus.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Hvordan var det å ankomme Afrika og Uganda?
- Det var et tøft møte, og et definitivt kultursjokk. Vi hadde fått en bekjent, av en bekjent, av en bekjent, til å hente oss på flyplassen. Denne bekjente skulle også skaffe oss et sted å bo. Vi ble fortalt i Norge at han hadde skaffet oss en hybelplass sammen med tre skotske studenter. Men de skotske studentene så vi aldri noe til. Vi endte opp hos en lokal familie, 15 minutter utenfor hovedstaden Kampala. Det var da jeg for alvor begynte å engste meg litt om hvordan dette kom til å ende.
- Møte med den ugandiske familien var nokså klamt. Vi vurderte å flytte på hotell, men valgte å utsette den avgjørelsen et par ekstra dager, et valg jeg ikke angrer på. Familien vi bodde hos er kanskje noe av det kuleste jeg har opplevd. Helt fantastisk! Det var ingen mann i huset, men nok av jenter, og det er jo aldri feil Du hadde moren Juliette og datteren hennes Melinda. Så hadde de også to stuepiker. Å ha stuepiker var visst helt normalt, og selv om de var en del av familien, hadde de ikke samme rettigheter som datteren til moren, uten at jeg kan gi noen klare eksempler på dette.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Hvordan forløp prosjektet seg videre da?
- Møte med barnehjemmet var helt fantastisk, og de neste dagene tilbrakte vi pendlende mellom barnehjemmet og vårt nye hjem. Vi var mye sammen med Richard Kiwanuka, stifteren og pådriveren bak Bring Children From Streets. Han kunne fortelle mange flotte og noen fæle historien om Uganda. Av alle de 34 millionene menneskene som bor i Uganda er hele 57 prosent av disse under 18 år. Det er heller ikke uvanlig å høre om besteforeldre i 30-årene.
- Vi gikk gjennom hovedstaden Kampala og så mange barn helt ned i 5 års alderen som tigget. Richard fortalte oss at dette var helt normalt, men det største problemet lå blant unge fattige jenter. Det var visst veldig ubredt med prostitusjon, og i et hiv-herjet land kan dette være katastrofalt. Likevel fortalte Richard oss at Uganda var et av de første landene i verden som kunne melde om tilbakgang i antall tilfeller for hiv/aids.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Har du noen råd til andre som ønsker å gjennomføre foto- og filmprosjekter i utviklingsland?
- Ut i fra egen erfaring vil jeg si at en slik reise er enkel å gjennomføre så lenge du har en fleksibel timeplan. Jeg regner med at de fleste organisasjoner stiller seg veldig positiv til å få besøk av fotografer eller filmskapere, da dette betyr mye gratis publisitet for den eventuelle organisasjonen. For å si det hele meget direkte, jeg anbefaler en slik tur til alle som har tid og råd! Det er utrolig givende, og ikke bare med tanke på egen kreativ utvikling, men også for kropp og sjel.
- Det er utrolig deilig å se at selv om levevilkårene ofte er middelmådige har de fleste likevel et utrolig varmt pågangsmot. For ikke å snakke om den overveldende gjestfriheten, som for min del, var å finne overalt! Det er jo tøft å oppleve all urettferdigheten du ser overalt, man kan begynne å føle seg litt motløs. Det er utrolig mange mennesker som har det skikkelig vondt, men det gjelder å fokusere på det positive, og bidra med det du selv kan! All støtte du kan gi enten økonomisk eller gjennom arbeidet ditt hjelper på, og det er jo det alt handler om. Når du hjelper andre da hjelper du også deg selv. Blir kanskje litt store ord dette, men jeg tror det ligger litt i det!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Er det en spesiell situasjon du gjerne vil fortelle leserne våres om?
- Det er vanskelig å velge ut en spesiell situasjon, det var jo så mye fantastisk vi opplevde. Vi fikk jo oppleve når en barneflokk fra barnehjemmet skulle hiv/aids testes. Det var en veldig sterk opplevelse for meg. Vi fikk også være med når jentefotballaget på barnehjemmet Nsumba vant selvstendighetscupen, tredje år på rad. Det var kjekk opplevelse.
- Ja, uff. Jeg kommer på en spesiell situasjon jeg kan fortelle om. Eneste skrekkelige som skjedde i Uganda. Vi hadde fått tak i en lokal guide som skulle ta oss med til slummen, hvor vi hadde tenkt å filme og ta en del bilder. Det ble litt ubehagelig når vi tok fram videokameraet våres, fikk noen sinte blikk innimellom, no problem, no problem, its all fine sa guiden våres, så vi lot det stå til. Jeg hadde filmet en stund før jeg plutselig så noe merkelig med Eivind. Han var hvit i fjeset, og med et blikk jeg ikke hadde sett før, og jeg skjønte noe måtte være galt. En gammel mann ville ha penger av Eivind, og Eivind hadde beklaget og sagt nei! Da la den desperate mannen en kniv mot magen til Eivind. Hva som skjedde etter dette husker jeg ikke nøyaktig, men Eivind dyttet mannen vekk, og vi jogget forfjamset fra stedet. Foran oss gikk guiden smilende og sa med jevne mellomrom: no problem, no problem. Men vi skulle møte denne mannen en gang til, denne gangen var de 3 stykker, vi lot oss ikke be igjen, og løp ut av slummen, betalte guiden, og reiste hjem!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Kan du fortelle litt om ditt forhold til fotografi og fotografering?
- Jeg har alltid vært visuelt kreativ, og fra ung alder var jeg "heisen" på tegnefronten. På barne- og ungdomskolen brukte jeg film som et virkemiddel for å komme meg unna alle skriftelige prosjekter. På videregående begynte filminteressen for fullt å blomstre. Det var nesten litt tilfeldig at jeg snublet over fotografering faktisk. Jeg hadde litt ekstra penger på kontoen, pengene begynte å brenne, og jeg var nødt til å bruke den på noe, og pc-en hadde jeg allerede oppgradert, så det var ingen vits å legge pengene der.
- Så jeg fant ut at jeg ville kjøpe meg et fotoapparat. Jeg snublet inn på Foto og Video i Bergen, lot meg lure til å kjøpe 400D med IS objektivet, og brukte da litt mer penger en budsjettert. I etterkant er jeg vel egentlig glad for det. Så har det bare ballet på seg mer og mer, og den dag i dag føler jeg meg like mye som en fotograf som en filmskaper, og jeg har heller ikke lyst til å velge en av delene. Det er alt for gøy å holde på meg begge ting.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Har du ambisjoner om å jobbe som fotograf i fremtiden?
- Helt klart! Fotografering er noe jeg har begynt å brenne skikkelig for. Rart hvor fort det gikk egentlig! Jeg har kjøpt meg 3 nye objektiver i løpet av den korte perioden jeg har vært aktiv. For øyeblikket driver jeg og snuser på 5D Mark II, det er en utrolig spennende sak, og helt vanvittig hva noen folk rundt om i verden har greid å presse ut av den med tanke på film. Nå i høst starter jeg på utdanningen min, en skikkelig godbit av en linje. En linje som gjør at jeg kan kombinere alt jeg interesserer meg for, media, IKT og design. Så får håpe jeg kan bruke denne utdanning som et springbrett til en videre karriere innenfor foto og film!
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Espen Faugstad
Hva har dere tenkt å gjøre med det ferdige produktet?
- Planen bak det hele var å selge dokumentarfilmen til NRK eller TV2. Ungdommens pågangsmot vet du. Vi har sendt filmen inn til dem, og venter nå på tilbakemelding. Når vi kom tilbake til Norge hadde vi 40 timer med råopptak og 600 bilder. Det tok med andre ord veldig lang tid å redigere filmen. Jeg hadde satt av 2 måneder til redigeringen, endte opp med å bruke 6 måneder. Ble ferdig en drøy dag før sommerferien min Så nå framover krysser vi fingrene og håper på at enten NRK eller TV2 vil ha filmen. Du kan forresten se de første 15 minuttene av filmen på Vimeo*. Flere fotografier fra turen vår i Uganda kan du finne på min flickr* konto.
Espen Faugstad
Espen Faugstad
Espen Faugstad
Espen Faugstad
Espen Faugstad
Espen Faugstad
Espen Faugstad