Bertrand Gaudillère: Kjøtt og blod bak byråkratenes tall

Myndighetenes asylpolitikk er et brennhett tema i hele Europa, ikke minst i Frankrike.

Utstillingen ” A face behind the statistics” har fått mye oppmerksomhet på årets internasjonale fotofestival i Perpignan. Gjennom fire år har den franske fotografen Bertrand Gaudillère fulgt Guilheme fra Angola, som i over 10 år har kjempet for å få arbeids- og oppholdstillatelse fra myndighetene. Resultatet er en sterk fortelling fra virkeligheten i klassisk fotojournalistisk ånd.

Gaudillère forteller til foto.no at prosjektet ble til som en naturlig forlengelse av tidligere oppdrag om problemer knyttet til fransk sosialpolitikk. – I utgangspunktet ble jeg spurt om å ta noen få bilder i løpet av en ettermiddag for den frivillige organisasjonen Utdanning Uten Grenser. - Det ble etter hvert til fire år og bildene som vises her på festivalen, sier Gaudillère.

Frankrike har 24 sentre for såkalte asylsøkere med i alt over 30 000 beboere til sammen. Gjennomsnittsalderen på beboerne er 32 år. Statistikken fra myndighetene refererer til prosenttall, tidsestimater og kostnader i euro. I byråkratiet forsvinner enkeltmenneskenes historier. Dette inspirerte Gaudillère til å gjøre sitt prosjekt.

- Statistikken gjør at vi blir blinde og døve for hvordan det enkelte mennesket som opplever denne situasjonen, faktisk har det. Jeg ville vise at denne ”illegale” gruppen består av mennesker av kjøtt og blod med akkurat de samme ønskene og drømmene for livet sitt, som det du og jeg har, sier Gaudillère. – Derfor bestemte jeg meg for å følge Guilheme og vise hans hverdagskamp for muligheten til å leve som en lovlig borger.

Myndighetenes behandling av mennesker som Guilheme gjør at de holdes i en fastlåst situasjon i mange år hvor de ikke aner hva som skal skje, og hvor de på den ene siden har midlertidig lov til å oppholde seg i landet mens søknaden deres behandles, men hvor de samtidig ikke vet når eller om de sendes ut.

Guilheme som er hovedpersonen i Gaudillère sitt prosjekt, har to barn som er født i Frankrike og som går på skole der. Barna får bli fordi de er født i landet . Guilheme må kanskje forlate dem. Om og når det skjer, vet han ingenting om.

Gaudillère forteller at det mest krevende med å jobbe med prosjektet, har vært å få den vanskelige historien til menneskene han har møtt, så tett innpå livet, og samtidig opprettholde en profesjonell distanse. – Jeg har stor sympati med menneskene i denne situasjonen, og vil gjerne bidra til at flere får øynene opp for den horrible situasjonen som disse folkene befinner seg i. Samtidig er jeg dokumentarfotograf og skal fortelle en historie, jeg er ikke sosialarbeider. Jeg kan heller ikke bli en helt vanlig venn. Det er viktig å opprettholde en viss profesjonell avstand.

Fotografen legger til at den viktigste forutsetningen for å jobbe med denne typen tematikk, er interessen og engasjementet for andre menneskers livssituasjon. – Samtidig har jeg brukt enormt mye tid på å sette meg inn i emnet, og har gjort omfattende research i forbindelse med dette arbeidet, forklarer han.

Da han etter de første to årene ville vise den første utstillingen, ble han møtt med motstand fra de lokale franske myndighetene. – De ønsket ikke den negative publisiteten knyttet til fransk asylpolitikk, og ønsket å stoppe utstillingen. Bak den offisielle rollen som politiker er det alltid et menneske som kan ha sympati og forståelse med asylantenes situasjon, men som politikere har de strategier som går på bekostning av humanisme. – Dette er noe jeg tar sterk avstand fra, sier Gaudillère. – Å sette politiske strategier og makt foran hensynet til enkeltmennesker er noe jeg ikke synes vi kan tillate oss i 2011. Vi må kjempe for en human politikk.

Gaudillère har møtt mange idealistiske, sterke mennesker som jobber for asylantenes sak i Frankrike. – Flere av dem har kommet hit til Perpignan for å se utstillingen, og for å vise sin støtte. Deres sterke fellesskap viser at det nytter å kjempe, og at vi må stå sammen for å forandre ting. – Guilheme har vært på nippet til å bli sendt ut av landet flere ganger, men folkene rundt han har sammen klart å forhindre det.

For Bertrand Gaudillère betyr det mye å vise bildene på festivalen. – Det er selvsagt en stor anerkjennelse for meg å bli valgt ut til å være utstiller her. Samtidig betyr det for meg først og fremst en anerkjennelse av at denne fortellingen er relevant og viktig for verden. Jeg håper virkelig at jeg med denne historien kan bidra til å øke bevisstheten om virkeligheten knyttet til denne tematikken, avslutter Gaudillère.

Visa Pour L ´Image

Collectif Item

La lettre de la photographie