Skrevet av Frank HesjedalMichael Christopher Brown dro til Libya tidligere i år for å oppleve en folkebevegelse, ikke for å fotografere krig. Med seg i bagasjen var et Canon 5D. Men da lukkeren ble ødelagt og kameraet ikke fungerte mer, gikk han over til Hipstamatic. Det har ført til mye oppmerksomhet, både i form av kritikk og ikke minst publisering av bildene i flere store magasiner.
Brown har jobbet som profesjonell fotograf i rundt 6 år. Først på universitetet, hvor han studerte mytologi, filosofi og kunsthistorie, ble han virkelig interessert i foto. Foto var den kunstarten han behersket og klarte.
- Men faktisk så er jeg ikke så veldig interessert i fotografi i det hele tatt, forteller Brown i et email-intervju med foto.no. Det jeg er interessert i er fotografiets potensial og hva det kan gjøre.
Brown forelsket seg i ideen om å kunne fange virkeligheten, både som et kunstnerisk uttrykk og som en flukt fra virkeligheten.
- Akkurat som hulemalerne for tusenvis av år siden, er jeg fascinert av at ett menneske kan gi sitt bidrag til historien. For samtidig som jeg fanger historiske hendelser, kan jeg uttrykke mine tanker og meninger. Bilder, i en eller annen form, blir en fortelling om menneskeheten. Og på mange måter den eneste bekreftelsen på at noe har eksistert.
Michael C. Brown dro til Libya i slutten av februar. På det tidspunktet hadde det ikke brutt ut krig.
- Jeg dro til Libya for å se hva som skjedde der. Gjennom media fikk vi ett syn på hendelsene, men jeg var sikker på at det må ha vært mye mer komplisert enn det. En annen grunn var at jeg ville være en av de første som var der det skjedde og fikk se, med egne øyne, et land som i praksis har vært lukket for resten av verden.
Etter en uke i Libya ble kameraet ødelagt, og Brown tok iPhone og Hipstamatic i bruk istedenfor. Favorittfilm: Ina's 1935.
- Dette plasserte meg litt på siden av alle de andre fotojournalistene som jobbet i Libya, og jeg begynte å føle en nærmere tilknytning til opprørerne som kjempet mot regimet. Selv om jeg var der med andre fotografer, jaktet jeg på andre motiver enn de typiske nyhetsbildene.
For Michael C. Brown ble fotograferingen en slags respons til hva som skjedde rundt ham. Hipstamatic og iPhone ble brukt til å arkivere sin egen opplevelse og det han synes var viktig å huske i alle de forskjellige situasjonene. Å dokumentere kampene var underordnet, mens en rolle som kommentator med kamera var det viktige.
Brown sammenligner krigsfotografering med sportsfotografering. Det siste har han aldri likt å drive med, han har alltid snudd kameraet mot det som skjer utenfor banen. I Libya gjorde han det samme. Etter at han hadde fått sine action-bilder, vendte han kameraet mot andre ting som skjedde.
- Bildene fra kampene ble jo helt like som alle andre sine bilder. Ikke sa de så mye om Libyas historie heller. Eller mine grunner for å være i Libya.
Hipstamatics begrensninger gjorde at Brown måtte jobbe saktere enn man kan gjøre med et digitalt speilreflekskamera. 9 bilder kan man ta med appen før den bruker tid på å fremkalle bildene. Når Hipstamatic ble lansert, tok det enda lengre tid.
- En fordel med iPhone er at den ikke lager noe lyd når man fotograferer. Det er enklere å fange følsomme situasjoner.
Med iPhone følte Brown at han tok et steg bort fra de andre fotografene, og beveget seg nærmere folket i Libya. Han var ikke lenger fotograf, men følte seg nærmest som en innbygger. Han ville ikke virke truende, som han mener en fotograf av og til kan bli oppfattet som.
- Med iPhone er jeg ikke lenger en fotograf. Jeg er en person med telefon som tar snapshots som ingen tror, inkludert meg selv, kommer til å bli noe substansielt. Det handler ikke om bildet, men om å lage huskelapper for seg selv for fremtidig bruk. Når jeg fotgoraferer på den måten, føler jeg meg mest fri som fotograf.
Mye av den type fotografering Brown gjorde før han dro til Libya, synes han nå på en måte virker rutinepreget og trivielt. Før besto fotograferingen av veldig mye venting og ingenting som skjedde, mens i Libya kunne han på en dag oppleve og erfare det man ellers bruker et helt liv på. Nå sitter Brown igjen med en rekke spørsmål angående hva som interesserer han fotografisk.
- Jeg fortsetter gjerne med å fotografere i konfliktsoner, men ikke for å dekke selve kampene. Det må være en større grunn for at jeg skal være der. Jeg må jakte det større bildet, de fysiske og psykologiske aspekter både innenfor og utenfor kampsonene, og også i lokalsamfunnene og folkemengdene.
Mens de fleste andre internasjonale fotografer har forlatt Libya, er Brown fremdeles i landet.
- Nå når opprøret er over og folk tar fatt på dagliglivet igjen, ser jeg meg om etter nye prosjekter. Jeg kommer nok til å jobbe med Libya i fremtiden også, men nå har jeg et ønske om å dra til Syria. Men som amerikansk statsborger er det vanskelig eller umulig å få et visa til landet.
Michael C. Browns hjemmeside
______________________________________________________
Sammen med dette email-intervjuet viser vi Michael C. Browns serie SIDI BILAL fra Libya. Nedenfor kan du lese Browns bakgrunnsbeskrivelse av serien.
Africans were treated well under the Gaddafi regime. Benefits existed for those who lived and worked in Libya, they were often given opportunities unavailable to them in their home countries. in 2008 more than 200 African kings and traditional rulers gave Gaddafi the title King of Kings for his campaign of African unity, a vision to unit African countries under one government. In a way, he planned to africanize certain aspects of Libya. As a result he was loved by some but despised by others, who considered Africans to be second-class citizens.
When Tripoli fell to the revolutionaries over the summer, they took pro-Gaddafi fighters, supporters and suspected supporters as prisoners. Many of those captured were taken from traditionally pro-Gaddafi neighborhoods with large African populations, like Abu Salim. As it was known, or at least widely suspected, that Gaddafi used mercenaries during the 2011 revolution, in a sense all Africans became targets.
As a result, about a thousand Africans, many of them workers from Nigeria, took refuge in Sidi Bilal, a nearby fishing harbor. Their governments would not send aid or evacuate them and most Libyans were still fighting so there was little to no assistance except from local fisherman and organizations such as the Red Cross, U.N. and Human Rights Watch, all of whom, due to the war, were not able to offer much assistance.
The Africans needed to stay together to enhance their safety but after awhile were not allowed to leave, as Revolutionaries suspected pro-Gaddafi fighters of hiding at the port. There was not much for them to do besides lay around, sing, swim, play soccer and board games, with the hope of either leaving for Europe or their home countries. Hundreds left the port in boats bound for Europe. Some made it, some did not and others returned with engine troubles.
These images were taken in the afternoon on August 31 and September 18. At present, most fishermen have returned to their boats and the Africans are living in another camp, away from the coast.
Brown har jobbet som profesjonell fotograf i rundt 6 år. Først på universitetet, hvor han studerte mytologi, filosofi og kunsthistorie, ble han virkelig interessert i foto. Foto var den kunstarten han behersket og klarte.
- Men faktisk så er jeg ikke så veldig interessert i fotografi i det hele tatt, forteller Brown i et email-intervju med foto.no. Det jeg er interessert i er fotografiets potensial og hva det kan gjøre.
Brown forelsket seg i ideen om å kunne fange virkeligheten, både som et kunstnerisk uttrykk og som en flukt fra virkeligheten.
- Akkurat som hulemalerne for tusenvis av år siden, er jeg fascinert av at ett menneske kan gi sitt bidrag til historien. For samtidig som jeg fanger historiske hendelser, kan jeg uttrykke mine tanker og meninger. Bilder, i en eller annen form, blir en fortelling om menneskeheten. Og på mange måter den eneste bekreftelsen på at noe har eksistert.
Michael C. Brown dro til Libya i slutten av februar. På det tidspunktet hadde det ikke brutt ut krig.
- Jeg dro til Libya for å se hva som skjedde der. Gjennom media fikk vi ett syn på hendelsene, men jeg var sikker på at det må ha vært mye mer komplisert enn det. En annen grunn var at jeg ville være en av de første som var der det skjedde og fikk se, med egne øyne, et land som i praksis har vært lukket for resten av verden.
Etter en uke i Libya ble kameraet ødelagt, og Brown tok iPhone og Hipstamatic i bruk istedenfor. Favorittfilm: Ina's 1935.
- Dette plasserte meg litt på siden av alle de andre fotojournalistene som jobbet i Libya, og jeg begynte å føle en nærmere tilknytning til opprørerne som kjempet mot regimet. Selv om jeg var der med andre fotografer, jaktet jeg på andre motiver enn de typiske nyhetsbildene.
For Michael C. Brown ble fotograferingen en slags respons til hva som skjedde rundt ham. Hipstamatic og iPhone ble brukt til å arkivere sin egen opplevelse og det han synes var viktig å huske i alle de forskjellige situasjonene. Å dokumentere kampene var underordnet, mens en rolle som kommentator med kamera var det viktige.
Brown sammenligner krigsfotografering med sportsfotografering. Det siste har han aldri likt å drive med, han har alltid snudd kameraet mot det som skjer utenfor banen. I Libya gjorde han det samme. Etter at han hadde fått sine action-bilder, vendte han kameraet mot andre ting som skjedde.
- Bildene fra kampene ble jo helt like som alle andre sine bilder. Ikke sa de så mye om Libyas historie heller. Eller mine grunner for å være i Libya.
Hipstamatics begrensninger gjorde at Brown måtte jobbe saktere enn man kan gjøre med et digitalt speilreflekskamera. 9 bilder kan man ta med appen før den bruker tid på å fremkalle bildene. Når Hipstamatic ble lansert, tok det enda lengre tid.
- En fordel med iPhone er at den ikke lager noe lyd når man fotograferer. Det er enklere å fange følsomme situasjoner.
Med iPhone følte Brown at han tok et steg bort fra de andre fotografene, og beveget seg nærmere folket i Libya. Han var ikke lenger fotograf, men følte seg nærmest som en innbygger. Han ville ikke virke truende, som han mener en fotograf av og til kan bli oppfattet som.
- Med iPhone er jeg ikke lenger en fotograf. Jeg er en person med telefon som tar snapshots som ingen tror, inkludert meg selv, kommer til å bli noe substansielt. Det handler ikke om bildet, men om å lage huskelapper for seg selv for fremtidig bruk. Når jeg fotgoraferer på den måten, føler jeg meg mest fri som fotograf.
Mye av den type fotografering Brown gjorde før han dro til Libya, synes han nå på en måte virker rutinepreget og trivielt. Før besto fotograferingen av veldig mye venting og ingenting som skjedde, mens i Libya kunne han på en dag oppleve og erfare det man ellers bruker et helt liv på. Nå sitter Brown igjen med en rekke spørsmål angående hva som interesserer han fotografisk.
- Jeg fortsetter gjerne med å fotografere i konfliktsoner, men ikke for å dekke selve kampene. Det må være en større grunn for at jeg skal være der. Jeg må jakte det større bildet, de fysiske og psykologiske aspekter både innenfor og utenfor kampsonene, og også i lokalsamfunnene og folkemengdene.
Mens de fleste andre internasjonale fotografer har forlatt Libya, er Brown fremdeles i landet.
- Nå når opprøret er over og folk tar fatt på dagliglivet igjen, ser jeg meg om etter nye prosjekter. Jeg kommer nok til å jobbe med Libya i fremtiden også, men nå har jeg et ønske om å dra til Syria. Men som amerikansk statsborger er det vanskelig eller umulig å få et visa til landet.
Michael C. Browns hjemmeside
______________________________________________________
Sammen med dette email-intervjuet viser vi Michael C. Browns serie SIDI BILAL fra Libya. Nedenfor kan du lese Browns bakgrunnsbeskrivelse av serien.
Africans were treated well under the Gaddafi regime. Benefits existed for those who lived and worked in Libya, they were often given opportunities unavailable to them in their home countries. in 2008 more than 200 African kings and traditional rulers gave Gaddafi the title King of Kings for his campaign of African unity, a vision to unit African countries under one government. In a way, he planned to africanize certain aspects of Libya. As a result he was loved by some but despised by others, who considered Africans to be second-class citizens.
When Tripoli fell to the revolutionaries over the summer, they took pro-Gaddafi fighters, supporters and suspected supporters as prisoners. Many of those captured were taken from traditionally pro-Gaddafi neighborhoods with large African populations, like Abu Salim. As it was known, or at least widely suspected, that Gaddafi used mercenaries during the 2011 revolution, in a sense all Africans became targets.
As a result, about a thousand Africans, many of them workers from Nigeria, took refuge in Sidi Bilal, a nearby fishing harbor. Their governments would not send aid or evacuate them and most Libyans were still fighting so there was little to no assistance except from local fisherman and organizations such as the Red Cross, U.N. and Human Rights Watch, all of whom, due to the war, were not able to offer much assistance.
The Africans needed to stay together to enhance their safety but after awhile were not allowed to leave, as Revolutionaries suspected pro-Gaddafi fighters of hiding at the port. There was not much for them to do besides lay around, sing, swim, play soccer and board games, with the hope of either leaving for Europe or their home countries. Hundreds left the port in boats bound for Europe. Some made it, some did not and others returned with engine troubles.
These images were taken in the afternoon on August 31 and September 18. At present, most fishermen have returned to their boats and the Africans are living in another camp, away from the coast.
Michael Christopher Brown
Michael Christopher Brown
Michael Christopher Brown
Michael Christopher Brown
Michael Christopher Brown
Michael Christopher Brown
....funker herlt fint det, iPhone4 har vedlig bra kamera, så er det bare å laste ned noen apper....og fix. der her du fullt brukbart foto-/redigeringsutstyr :) ...og f.eks Instagram