Helvetets Engler

Mine beste referanser på fotografi og det myteomspunne motorsykkelmiljøet Hells Angels var inntil nylig kun to. Den første er den legendariske LIFE-fotografen Bill Ray. Han og skribenten Joy Bride gikk tett på de tohjulede amerikanske englene i 1965. Reportasjen kom aldri på trykk i papirutgaven av LIFE. For ikke så lenge siden ble imidlertid bildene og historien bak publisert på nettet, og fikk stor oppmerksomhet. For sin tid var de absolutt sensasjonelle.

Den engelske fotografen Andrew Shaylor er min referanse nummer to. Over fire år tidlig på totusentallet fulgte han det engelske klubbnettverket. I 2005 resulterte dette i den omfattende og til da helt unike fotodokumentaren ”Hells Angels Motorcycle Club”.

Med boken ”Helvetets Engler” ved fotograf Marcel Leliënhof har vi fått en norsk, like unik referanse. Boken er med sine trehundreogåttitre sider omfattende og solid. Dette er langt fra resultatet av et forhastet innfall. Leiliënhof har sammen med skribent Hugo Lauritz Jenssen laget en form for etnografisk billedstudie ledsaget av anekdoter og kortprosa.

Bildene skildrer i detalj de fysiske omgivelsene, det visuelle rammeverket og de mange symbolene som konstituerer mytene og miljøet der Hells Angels menn lever ut sine lengsler og ideer om frihet og brorskap. Det er gjennomgående observant og respektfullt gjort, også med et ikke ubetydelig anslag av en slags ømhet.

Sammen med bildene fungerer de korte prosatekstene og dialogene godt. Referansene og de små sveipene av analytiske koblinger bakt inn for å gi oss en forståelse av fenomenet Hells Angels, gjør at vi skjønner at dette er solid jobba. Både fotografen og forfatteren kan sine kilder, og det bygges hele veien inn subtile, finstemte nyanser både i tekst og bilde som levendegjør det verdensvide paradokset Hells Angels.

Og apropos paradoks - det er ikke til å komme utenom at et intimt dokumentarportrett som søker å avmytifisere og menneskeliggjøre den beryktede motorsykkelklubben, også i seg selv tjener selvmotsigelsen. Prosjektet er etter det vi får vite, godkjent av hele systemet og helt opp til høyeste hold av selveste sjuende Hells Angelsfar i huset i USA. Bare sånn har der vært mulig å realisere idéen. Det eneste kriteriet er i følge boken at alt som publiseres, skal være sant. Boken er heller ingen lettvint, glanset presentasjon av et miljø som kobles til grov og organisert kriminalitet i mange land, også til en viss grad i Norge. Den er nyansert og den gir oss mange sterke møter med menneskene og konteksten bak mytene. Samtidig er det jo nettopp i kraft av mytene at magien rundt enhver subkultur etableres og forvaltes, og det sier dermed seg selv at det å stå frem med den egentlige historien om Hells Angels ville være et slags selvmord, både symbolsk og narrativt.

Altså må vi bare ta for gitt at et prosjekt som har potensialet til å avkle miljøet de mytene det lever av og for, aldri ville ha blitt godkjent. Ergo kan vi utgå fra at premisset for det vi ser i bildene og de personlige fortellingene som gjengis i penn, må være underlagt en slags underforstått, intern samtidssensur. Å unngå å fortelle - eller vise - hele sannheten, er ikke nødvendigvis løgn. Det er bare en litt mindre hel sannhet, men den delen vi faktisk får, kan dog absolutt i seg selv være helt sann.

Uavhengig av premisset og den sannsynlige sensuren som uansett aldri vil bli annet enn en sannsynlighetsantagelse (fra min side) – boken har en åpenbar verdi, både som et etnografisk prosjekt og også som frittstående fotodokumentar.

Boken balanserer med nerve i paradoksenes grensesnitt – gutta er gode som gull, harmløse herrer som lever sin versjon av drømmen om brorskap og grenseløs vagabondisme. De gjør ikke en flue fortred (i hvert fall ikke i fotografens og forfatterens nærvær), de byr på brødblingser med sjokopålegg, grillmat og ville bikerhistorier. Samtidig refereres det til praksisen av voldelige represalier i både tekst og bilder, og det taler for seg når den innledningsvise ordlistens begrep nummer to er Big Huse Crew - altså betegnelsen på klubbmedlemmer som sitter i fengsel.

Bildene og teksten er en så finstemt duett, at det nesten blir litt blodløst å si noe om bildene isolert sett. Visuelt ser jeg anslag både i retning Ray og Shaylor, noe som ikke er så underlig all den tid Leliënhof befinner seg i det samme sjangermessige landskapet som sine to kolleger, i dette prosjektet; klassisk fotodokumentarisme, tett på den amerikanske fotojournalistikkens tidlige era etter andre verdenskrig. Bildene følger det klassiske dokumentarformatet, med straighte, direkte rett-på portretter, miljøskildringer og observasjoner. Tonemessig ligger de gjennomgående i et litt lavt, noen ganger nesten undereksponert stemningsleie. RGB-spakene i det digitale mørkerommet har etter alt å dømme her vært navigert med med kløkt og god dokumentarisk takt og tone. Bildene fremstår som solide, ærlige og autentiske. Ikke minst er denne boken et troverdig album, en fortelling om de mange små historiene og skjebnene bak den evige myten.

Hells Angels er i seg selv en visuell godteripose for en fotograf. Det hadde vært opplagt og fort gjort å gå bananas, vrenge og vri for å dramatisere bikerne i en stil som ville ha vært tilsynelatende i tråd med de mange dramatiske anekdotene, fordommene og fryktene. Det hadde også vært enkelt for Leliënhof å flyte på sine ferdigheter som profesjonell reklame-og motefotograf for å forsterke den spektakulære dimensjonen. I stedet har han gjort det helt motsatte – han toner ned, unngår ekstreme brennvidder, skakke påhitt og andre fotografiske fakter.

Han går i stedet stille og rolig bare rett på. Det vitner om en våken og bevisst fotograf med mye solid faglig selvtillit når det endelige resultatet er så kjemisk fritt for den slags visuelle klisjéer, billige poenger og fantasiløse lettvintheter.

Med boken Helvetets Engler har vi fått et viktig dokument over Hells Angels i Norge. Jeg tror vi har fått et dokument i ord og bilder som bidrar til å menneskeliggjøre mennene og menneskene som omgir dem, og som dermed også bidrar til å nyansere og kanskje også menneskeliggjøre mytene og fordommene.

Subkulturens kraft ligger i nettopp outsider-identiteten. Men storsamfunnet har alt å vinne på å ikke bidra til polariseringen og stigmatiseringen som slike miljøer fort rammes av, men heller omfavne, romme og anerkjenne det som står ut (innenfor lovens paragrafer, vel og merke). Denne boken er forhåpentligvis et bidrag til det siste. Jeg håper derfor den allerede har funnet veien inn til toneangivende tenkere og praktikere i dette landet, blant dem også lærere, forelesere og forskere, til fengselsledere, politi, justisdepartementets embedsfolk og sist men ikke minst – til media og journalister.

I tillegg til et unikt stykke dokumentar om et fortsatt lukket miljø, har vi også fått én ting til med på kjøpet: En fotograf som til gangs viser at han er en proff og helhjertet dokumentarist til fingerspissene. Han dokumenterer nøkternt og samtidig med varme, uten å romantisere og kokettere. At Kulturhistorisk Museum og kurator Lill-Ann Chepstow-Lusty valgte å innlemme utstillingen basert på dette prosjektet i sin jubileumsutstilling i anledning grunnlovsmarkeringen, sier sitt om både betydningen og kvaliteten som bærer dette arbeidet.

Jeg håper at Marcel Leliënhof og hans kollega Hugo Lauritz Jenssen blir å oppleve som gjester på minst én av de etter hvert mange norske fotofestivalene til neste år. Prosessen bak en slik fotodokumentarisk monografi burde være interessant for mange fotografer, ikke minst dokumentaristene. Verdien av å samarbeide med en profesjonell skribent som denne boken er et nydelig eksempel på, burde kunne friste mange flere norske dokumentarfotografer til å utforske samme konsept.

Under Nordic Light-festivalen i 2013 ble det åpen konflikt med lokale politikere i Kristiansund som slett ikke så med blide øyne på at bildene skulle stilles ut. De mente det ikke sømmet seg. Heldigvis holdt festivalledelsen stand. Et år senere har Norge heldigvis kommet et stykke videre i forhold til sine egne fordommer, og hansken er sånn sett kastet. Til og med den sittende kunnskapsministeren har oppfordret oss til å favne dette prosjektet med ytringsfrihetens demokratiske ånd.

Med kjærlighet for den gode fortellingen og solid dokumentarfotografi i tillegg kan det bare bli full pott. Boken er her. Helvetets Engler venter på deg. God tur!