Et to uker langt møte med Leica CL ble også en fornyet bekreftelse på at det er noe spesielt med kameraer fra Leica. Noe litt udefinerbart som er vanskelig å beskrive på en troverdig måte, for det er jo veldig subjektivt – kall det gjerne synsing. Men samtidig oppleves Leica-følelsen som veldig håndfast.
Dette er en artikkel fra kamerablogg.no. Klikk på lenken for å se hva annet de skriver om.
Dumt å røpe det såpass tidlig i omtalen, kanskje, men jeg ble veldig begeistret for kameraet. Det er det ingen tvil om.
Ikke for alle
La oss likevel fastslå det med én gang: Leica CL er ikke et kamera for alle og enhver.
Prisen utelukker naturligvis mange. Selv om Leica CL er «billig» sammenlignet med Leica M10-kamerahuset, som koster over 2,5 ganger så mye, er det med sine 25.995 kroner fortsatt et dyrt kamera.
Dessuten må du jo ha optikk. Det billigste settet med kamerahus og optikk koster 36.995 kroner – da snakker vi om «pannekakeobjektivet» på 18 mm brennvidde – tilsvarende 27 mm omregnet til 35 mm-format. Vil du heller ha et allround-zoomobjektiv, blir prisen 38.695 kroner – det er med 18-56 mm-objektivet som jeg fikk med på utprøvingen, tilsvarende 27-84 mm.
Ingen stabilisator
Dessuten har kameraet et par særegenheter som noen sikkert vil reagere negativt på, som for eksempel at det ikke har noen form for bildestabilisator.
Under utprøvingen merket jeg godt at jeg i årenes løp har lagt meg til noen vaner – eller skal vi si uvaner – når det gjelder håndtholdte opptak med lang lukkertid. Optisk og digital bevegelsesdemping i dagens kameraer gjør at man har mye mer å gå på enn før når man fotograferer i dårlig lys. I så måte var det et poeng at jeg hadde Leica CL til låns i årets absolutt mørkeste uker og tok få bilder i godt lys. Halvmørkt eller mørkt ute og bare lampebelysning inne nesten hele dagen. Andelen bilder som ble ødelagt fordi jeg ikke var stødig nok på hånden til å bruke så lange lukkertider som jeg hadde vendt meg til å bruke, ble litt større enn jeg hadde ventet. Pinlig.
Dessuten savnet jeg muligheten til å kunne vri litt på LCD-skjermen, som sitter «bom fast» i kamerahuset. Ikke noe stort savn, vel å merke, og noe som mange gir blaffen i. Men siden dette tross alt er et kamera som også kan brukes til å ta opp video, til og med i 4K, hadde det vært kjekt å kunne vri litt på skjermen under visse typer opptak. Fint også under makroopptak.
Noen funksjon for å riste vekk støvkorn fra bildebrikken, slik mange kameraer har i dag, finner man heller ikke i Leica LC.
Hvor hører Leica CL hjemme?
Her på Kamerablogg.no har jeg allerede redegjort ganske grundig for konseptet og ikke minst de historiske anene til nye Leica CL. Ta gjerne en titt på min artikkel fra november:
Oppsummert: Dagens Leica CL er myntet på fotoentusiaster, ikke på profesjonelle fotografer (selv om det sikkert er en del profesjonelle som vil kjøpe det som ekstrakamera), og det var vel tilfelle også med Leica CL anno 1973. Med andre ord en rimeligere inngang til Leica-verdenen enn det vi kan kalle hovedmodellene med Leica M10 i spissen, men samtidig ikke så fjernt fra disse som de rimeligste Leica-modellene, som for eksempel Leica D-Lux til rundt 10.000 kroner. Leica D-Lux er vel strengt tatt et kamera som gir mer Panasonic-følelse enn Leica-følelse. Ikke rart, siden det også har en nær slektning fra Panasonic.
Et moderne Leica-kamera
Med nye Leica CL ønsker produsenten åpenbart å gi entusiastene en sjanse til å fotografere med et kamera som oppleves nesten som et klassisk Leica-rammesøkerkamera, men i en mer kompakt og moderne setting, der autofokus og zoom inngår som en naturlig del av opplegget.
De klassiske Leica M-rammesøkerkameraene har som kjent ikke autofokus, men en avansert manuell fokusløsning som gjør det mulig å fokusere svært raskt og nøyaktig. Den krever imidlertid tilvenning og kanskje litt prøving og feiling før man mestrer det, i hvert fall hvis det er autofokus man er vant til.
Mange av dem som forventes å kjøpe Leica CL, har trolig mesteparten av erfaringen sin fra moderne speilløse kameraer, fra speilrefleks eller kanskje til og med fra kompaktkameraer, og da passer det sikkert best med noe som ligner mer på det de er vant til.
Leica CL er per definisjon et moderne speilløst systemkamera, med elektronisk søker, utskiftbar optikk i Leica TL-klassen, myntet på å brukes mest med autofokus, og med moderne betjening i en kombinasjon av knapper, hjul og ratt samt menyvalg på skjermen.
Minimalistisk
Riktignok er kameraet på Leica-vis ganske minimalistisk. Leica har nøyd seg med bare tre betjeningsknapper på baksiden, en knapp merket Menu for å hente fram menyvalgene på LCD-skjermen, en Play-knapp for å vise bildene på SD-kortet og en FN-knapp som brukeren selv kan definere. Standardfunksjonen er at den brukes til å velge hvitbalanseinnstilling.
Disse knappene står til venstre for skjermen. På høyresiden finner man en vanlig multivelger til å manøvrere seg rundt i menyene med, men ikke noe mer. De fleste andre digitalkameraer har gjerne mange knapper i dette området. Multivelgeren kan for øvrig også brukes til å flytte fokuspunktet i bildet. Den er i så måte ypperlig plassert med tanke på at dette er en prosess man gjerne vil gjøre mens kameraet fortsatt holdes med søkeren mot øyet.
I tillegg er det to hjul på toppen av kamerahuset, med en knappfunksjon når man trykker ned midten av hjulene. Hjulene har forskjellig funksjon avhengig av kameramodus, men hovedfunksjonen er å endre blender og lukkertid, med tilleggsfunksjoner som å finjustere eksponeringen og endre ISO-innstilling når man trykker ned knappen i midten. Brukeren kan selv påvirke hvilke funksjoner hjulene får når man trykker ned knappen.
Foran disse to hjulene har man utløserknappen med av/på-bryteren.
Det er det hele, bortsett fra en knapp i fronten for å løse ut objektivet når man skal skifte objektiv.
Ryddige menyer
Det er denne minimalismen Leica har dyrket i det meste av designen av Leica CL, inkludert menysystemet, som er velsignet rent og ryddig sammenlignet med hva man finner på mange av dagens systemkameraer, særlig de litt avanserte.
Når man aktiverer menysystemet, dukker det først bare opp en brukerdefinert snarmeny med de menyvalgene brukeren mener er viktigst. Ofte får man gjort det man skal ved et av menyvalgene som allerede står på skjermen. Ett trykk til fører til at man kommer videre inn i det ordinære menysystemet, hvor det er mange flere valg, men likevel svært ryddig og oversiktlig.
Å få tilgang til et kamera med så brukervennlig menysystem er kanskje noe av det jeg savner mest med Leica CL nå etter at jeg returnerte kameraet til den norske distributøren.
En egen Leica-familie
Leica CL hører hjemme i en egen familie av Leica-kameraer med den såkalte TL-objektivfatningen. Denne objektivfatningen finner man også på Leica TL-kameraene, en kamerafamilie som ble introdusert i 2014 med Leica T og som nå er ute i tredje generasjon under navnet Leica TL2.
Mens Leica T/TL/TL2 er futuristiske i design, er nye Leica CL mer for et retrokamera å regne. Men teknisk er de ganske like, med samme objektivfatning og – for TL2 og CLs del – samme oppløsning på 24 megapiksler og trolig samme CMOS-bildebrikke.
Alle disse kameraene er av APS-C-typen med brikkestørrelse på 23,6 x 15,7 mm. De deler likevel objektivfatning med Leica SL, et fullformatkamera med sin egen objektivfamilie.
Objektivene
TL-objektivfamilien, som altså er tilpasset APS/C-formatet, teller i øyeblikket i alt 10 objektiver, hvorav tre bare er sølvfargede versjoner av objektiver som også fås i standardfargen sort. Man har altså i realiteten sju objektiver å velge mellom.
I tillegg kan Leica CL- og TL-kameraene også bruke optikken som designet for SL-kameraet, et større og dyrere speilløs-kamera i fullformat. Denne objektivserien består av fem objektiver med fast brennvidde – 35, 50, 75 og 90 mm Det blir fem fordi to av objektivene er 50 mm-objektiver, med lysstyrke på henholdsvis f/2 og f/1,4 – og tre zoomobjektiver på henholdsvis 16-35 mm, 24-90 mm og 90-280 mm. Den relative brennvidden på disse objektivene må ganges med 1,5x for å se hva brennvidden tilsvarer når objektivet settes på et Leica TL- eller CL-kamera. Det samme må for så vidt TL-objektivene, men de har brennvidder som er mer tilpasset APS-C-formatet i utgangspunktet.
Når man setter et TL-objektiv på et SL-fullformatkamera, svitsjer SL-kameraet automatisk til APS-C-format, for APS-C-baserte objektiver tegner jo ikke full bildesirkel på et fullformatkamera.
SL-objektivene er imidlertid ganske dyre. 90-280 mm-zoomobjektivet koster for eksempel over 60.000 kroner, ifølge Prisjakt.no.
TL-objektivene har mer moderate Leica-priser. Pannekakeobjektivet Leica T 18/2,8 Elmarit ASPH koster for eksempel cirka 12.500 kroner, mens zoomobjektivet Leica T 18-56/3,5-5,6 Vario-Elmar ASPH, som var det jeg fikk med til utprøvingen, koster vel 15.000 kroner kjøpt separat. I pakkeløsningen sammen med CL-kamerahuset får man i praksis vel 2.500 kroner i «rabatt» på objektivet.
«Leica M Mini»
Men valgmulighetene hos Leica er store. Med adapter kan man montere de fleste Leica-objektiver på Leica CL, også Leica M- og R-objektivene.
Til utprøvingen fikk jeg med et Leica Summilux-M 35 mm-objektiv med lysstyrke f/1,4 – til den nette sum av 47.000 kroner, samt en tilhørende Leica M-Adapter T. Et klassisk Leica-objektiv, myntet på et klassisk Leica M-rammesøkerkamera. Med andre ord uten moderne fasiliteter som autofokus eller optisk bildestabilisering, og med god, gammeldags blenderring som kan betjenes på objektivet i stedet for med hjul og ratt på kamerahuset, slik moderne digitalfotografer er vant til.
Nærmere opplevelsen av å fotografere med en rammesøker-Leica er det neppe mulig å komme med et moderne speilløs-kamera som Leica CL. Skepsisen min mot å bruke det med manuell fokus uten de hjelpemidler som Leica M-kameraene har på det punktet, forsvant som dugg fra solen da jeg først tok sjansen på å prøve det. Den elektroniske søkeren i Leica CL har utmerkede hjelpemidler som «focus peaking» som man kan bruke når man har satt på et objektiv med manuell fokus, som for eksempel – slik jeg hadde stilt inn kameraet – med klar, rødfarget konturgjengivelse på elementer i motivet som er i fokus.
Resultatet ble sylskarpe bilder og en sjelsettende opplevelse. Det ga mye av følelsen av å fotografere med et ekte Leica M-kamera – skjønt jeg skal ikke påberope meg mer erfaring med det enn jeg har. Det siste Leica M-kameraet jeg har prøvd grundig, er Leica M9 for en testomtale i PC World i 2010, selv om jeg senere har fått sjansen til å prøve også kameraer som Leica Q, Leica T, Leica X2 og lille Leica D-Lux. Alle gir – i varierende grad – litt av den umiskjennelige Leica-følelsen. Med Summilux M-objektivet ble Leica CL nærmest for en Leica M Mini å regne, selv om noe slikt kamera ikke finnes.
Men de aller fleste bildene tok jeg med 18-56 mm-zoomobjektivet som gjerne leveres som kit-objektiv til Leica CL, med det hele og fulle navn Leica Vario-Elmar-T 18-56mm f/3.5-5.6 ASPH. Resonnementet mitt var at de fleste som kjøper Leica CL, trolig vil kjøpe det med 18-56 mm-zoomobjektivet, og en del kanskje med det nevnte 18 mm-nesten-pannekakeobjektivet i tillegg. Best å prøve det slik kjøperne vil ha det, tenkte jeg.
Produsert i Tyskland
Leica bruker det tyske kvalitetsstemplet for alt det er verdt. Den forrige Leica CL-generasjonen, fra 1970-tallet, ble egentlig produsert av Minolta i Japan, men nå legger Leica stor vekt på å få frem budskapet om at nye Leica CL er produsert i Tyskland. Hos Leica.
Det finnes Leica-komponenter som blir produsert andre steder. Panasonic produserer en del optikk i Japan på lisens fra Leica, og mobilprodusenten Huawei får også benytte Leica-logoen på noen av sine mobilkamera-løsninger. Leica har dessuten fabrikker blant annet i Portugal.
Men rendyrkede og «ekte» Leica-produkter – kameraer og objektiver – kommer helst fra Tyskland. Og der lages også Leica CL.
Maestro
Kjernen i Leica CL er bildebrikken på 24,2 millioner piksler – samme som i Leica TL2 – og signalprosessoren Maestro 2. Denne prosessoren ble i utgangspunktet utviklet for det mer profesjonelle Leica SL-kameraet, er veldig rask og byr blant annet på ekstremt effektiv bildestøyreduksjon.
Lysfølsomheten som prosessoren håndterer, er fra ISO 100 til ISO 50.000. I JPEG er bildene så å si like støyfrie på ISO 800 som på ISO 100, og for min del vil jeg ikke nøle med å bruke Leica CL-bilder på ISO 1.600 og ISO 3.200, for den saks skyld – litt avhengig av formålet, naturligvis. Høyere verdier fungerer også bra hvis man godtar at da kommer man ikke unna litt støy.
Systemet håndterer dessuten serieopptak på en utmerket måte. 10 bilder per sekund er liksom ikke noe man forventer fra et Leica-kamera – de forbindes mer med rolig og sindig fotografering der man først og fremst er opptatt av komposisjon, linjer og selektiv fokus. Men her fremstår altså lille Leica CL som det reneste sportsfotografer-kameraet. Bufferen holder til 33 bilder om gangen hvis man velger kombinert DNG/JPEG-format. Rene JPEG-opptak gir bufferplass til opptil 140 bilder, avhengig av plassen på minnekortet.
Lukkertiden kan justeres fra 30 sekunder til 1/8.000 sekund. Da snakker vi om den elektromagnetiske lukkeren som er hørbar, men likevel svært dempet. Vil man fotografere helt lydløst, kan man svitsje til den elektroniske søkeren, som håndterer lukkertider helt ned til 1/25.000 sekund.
4K-video
Jeg tok ikke opp så mye video med kameraet. Leica-kameraer er liksom først og fremst verktøy for fotografering og forbindes ikke så sterkt med video. Flaggskipet Leica M10 kan for eksempel ikke ta opp video i det hele tatt.
Leica LC har imidlertid gode videofasiliteter, i hvert fall på enkelte områder. Det kan ta opp full 4K-video med oppløsning på 3.840 x 2.160 piksler med opptaksfrekvens på opptil 30 bilderuter i sekundet.
Med pekefingeren mot den berøringsfølsomme LCD-skjermen kan man flytte fokuspunktet under videoopptak, og man kan endre eksponeringen under opptak.
Men noe mer detaljkontroll over videoopptaket har man ikke. Man kan ikke påvirke blendervalg, lukkertid eller ISO-innstilling, og kameraet mangler dessuten eksterne fasiliteter som port for hodetelefon og mikrofon.
Dette betyr at Leica CL ikke er så aktuell for folk som tar opp mye video og ønsker profesjonell kontroll over opptakene. Men løsningen kan sies å være godt tilpasset folk som meg. Jeg konsentrerer meg i hovedsak om å ta bilder, men i og med at jeg liker å presentere dem som lysbildeshow, bruker jeg ofte videoredigeringsprogram for å sette dem sammen til små videosnutter med litt Ken Burns-effekter og slikt mellom bildene. Og da passer det jo ypperlig å supplere med noen videosnutter. Det kan jeg altså enkelt gjøre med Leica CL.
Trådløs
Det er for øvrig ikke bare tilkobling for mikrofon- og hodetelefon Leica CL mangler. Leicas minimalisme gir heller ikke plass for USB-kontakt, HDMI-kontakt eller port for tilkobling av fjernstyringsutstyr.
Noe av dette kompenseres det imidlertid for trådløst. Kameraet har WiFi-kommunikasjon innebygd, og i kombinasjon med en gratis Leica-app som fungerer bra både på iOS- og Android-plattformen, kan man både fjernstyre kameraet og overføre bilder via mobil.
Mange kameraprodusenter har fortsatt problemer med å utstyre kameraene sine med Bluetooth- og WiFi-kommunikasjon som er enkel å sette opp og som fungerer sømløst. Det blir mye prøving og feiling. Men Leica skal ha ros for å ha implementert dette på en velfungerende måte på Leica CL.
Som jeg nevnte innledningsvis, har Leica CL ingen bildestabiliseringsfunksjon, hverken i kamerahuset eller i optikken. Til hjelp mot de problemene som dette kan skape, har imidlertid kameraet en veltilpasset Auto ISO-funksjon som man kan konfigurere slik at lukkertiden ikke blir så lang at det er fare for bevegelsesuskarphet – innenfor visse grenser, naturligvis. Systemet tar med aktuell brennvidde i beregningen av langsomste tillatte lukkertid. På en del andre kameraer med Auto-ISO blir ikke brennvidden tatt hensyn til i det hele tatt.
Føles solid
I bruk føles Leica CL som et solid kamera. Og det er det jo også. Topp- og bunnplate er produsert i anodisert aluminium – anodisering betyr at metallet er overflatebehandlet på en måte som forbedrer beskyttelsen mot rust. Front og bakstykke er utført i magnesium, et lett metall som veier rundt to-tredjedeler av et tilsvarende stykke i aluminium.
Utenpå metallet rundt kamerahuset er det enteksturoverflate som oppleves som lærbelegg. Kameraet kjennes greit å holde i, og selv om fronten er helt flat, har man ganske godt grep om kameraet. Men om man ønsker det, kan man få kjøpt et bæregrep som skrus fast via en plate under bunnen på kameraet. Til bæregrepet kan man igjen skru fast et eksternt håndgrep som skal gjøre det enklere å betjene kameraet med én hånd. Dette bæregrepet har jeg ikke prøvd.
LCD-skjermen på baksiden er som nevnt berøringsfølsom og kan brukes til å velge fokuspunkt når man fotograferer i det vi vanligvis betegner som Live View-modus, hvor bildet altså komponeres på skjermen i stedet for i søkeren. Når man peker på et punkt på skjermen, flyttes altså fokus til dette punktet i tillegg til at bildet tas umiddelbart.
Akkurat her savnet jeg en litt mer avansert mulighet som jeg blant annet opplevde da jeg prøvde Canon EOS M5. Her kan man holde øyet mot søkeren og samtidig bevege tommelen over skjerm – eller en definert del av skjermen – for å flytte fokuspunktet, uten at bildet tas idet man kommer borti skjermen. Bildet tar man ved å trykke ned utløserknappen. Det gir bedre kontroll.
Men ellers er den berøringsfølsomme LCD-skjermen på Leica CL perfekt. Den har funksjoner som man kjenner igjen fra dagens mobiltelefoner, for eksempel at man med fingrene kan bla gjennom bildene på minnekortet, bruke knipebevegelser for å zoome inn på bilder og så videre.
God elektronisk søker
I motsetning til Leica TL2 og dets forgjengere har Leica CL innebygd elektronisk søker. På T/TL/TL2-kameraene er søker ekstrautstyr som man kan montere i blitsskoen, men det er en klumpete løsning som ødelegger litt av den smekre designen på Leica TL-kameraene.
På CL-kameraet er den elektroniske søkeren innebygd, helt til venstre på toppen av kamerahuset sett bakfra. Den bygger ikke så høyt at det gjør noe, og den virker ekstra godt integrert fordi den nærmeste delen av toppen av kamerahuset er noe opphøyd rundt blitsskoen. Derfor glir søkeren mye mer inn i designen enn den eksterne søkeren gjør på TL-kameraene.
Dessuten er plasseringen praktisk, i hvert fall for oss som er gjennom søkeren med høyre øye. Da kolliderer ikke nesetippen med LCD-skjermen. Dessverre er ikke det til å unngå for dem som foretrekker å bruke det andre øyet.
En av grunnene til at jeg aldri greier å bli ordentlig glad i de minste forbruker-speilrefleksene fra Nikon og Canon, er at de optiske speilreflekssøkerne er så små, mye mindre enn på semiproff- og proff-kameraene fra disse produsentene. Den elektroniske søkeren på Leica CL er i så måte uendelig mye bedre, selv om det kanskje ikke er riktig å sammenlikne optiske søkere og elektroniske søkere direkte på denne måten. Forstørringsgraden tilsvarer hele 0,74x, noe som er høyere enn på mange speilreflekssøkere, og oppløsningen er høy, 2,36 megapiksler.
Det er naturligvis fortsatt et godt stykke opp til de 4,4 megapikslene på den elektroniske søkeren i Leica SL, men det gjør ikke noe. Søkerbildet er stort og lyssterkt og gir fotografen en følelse av full kontroll over fotograferingssituasjonen, inkludert fargegjengivelsen. Det har ikke alltid vært tilfelle med elektroniske søkere tidligere.
Man får ekstra informasjon ved å trykke inn knappen i midten av multivelgeren bak på kameraet, med blinkende bildeutsnitt der det varsles om overeksponering samt live histogram som viser eksponeringen, i tillegg til digitalt vater – kjekt å ha hvis man vil sikre at horisonten blir avbildet i vannrett posisjon. Et nytt trykk på knappen bringer søkerbildet tilbake til det rene og oversiktlige.
Jeg tror jeg kan si at dette er den beste elektroniske søkeren jeg har truffet på til nå.
LCD-skjermen supplerer bra, og har god bildekvalitet, men som jeg nevnte innledningsvis skulle jeg ønske at den kunne vris i andre posisjoner. Men nå skal jeg ikke mase mer om det.
Derimot må søkeren få et lite minus på evnen til å følge opp når man tar raske serieopptak. Der greier ikke Leica å følge de beste blant konkurrentene, for eksempel Sony. Leica CL viser et slags lysbildeshow at bildene som nettopp er tatt, og dermed er det vanskelig å følge et objekt som beveger seg raskt gjennom søkerbildet.
Autofokusen
Da jeg testet Leica T i 2014/15, klagde jeg litt over sen respons og langsom autofokus. Med Leica CL anno 2017/18 har Leica gjort et kvantesprang i ytelse på både elektronisk søker og autofokus.
I utgangspunktet var jeg litt skeptisk, for kameraet benytter kun kontrastbasert autofokus i sin fokusløsning. Her er det ingen fasedetekterende sensorer i tillegg, slik en del av konkurrentene har begynt å utstyre sine kameraer med for å få opp hastigheten på autofokusen.
Likevel må jeg konkludere med at jeg i prøveperioden fikk utrolig få bilder som var ødelagt av fokus-bom, til tross for at jeg prøvde kameraet i noen av årets mørkeste uker. Det betyr at Leica har greid å forbedre fokusegenskapene betydelig i senere tid. Selv i svakt innelys ble det stort sett fulltreffer på fokus.
I utgangspunktet kan man stille inn til å benytte alle de 49 fokuspunktene i systemet, men kameraet byr også på følgefokus og ansiktsbasert autofokus, samt mulighet til å plassere et fokusfelt eller et fokuspunkt hvor man vil i bildet.
Til manuell fokus har man både mulighet til å få hjelp av et sterkt forstørret bildeutsnitt og av såkalt fokus-peaking der fargemønstre hjelper deg å finne ut hvilke deler av motivet som er i fokus.
Oppsummert vil jeg betegne fokus- og autofokus-mulighetene og -egenskapene til Leica CL som helt up-to-date – og vel så det.
Raw via Adobe
Som på sine tidligere kameraer har Leica valgt å benytte Adobes DNG-format som Raw-format. Adobe har for lengst gjort dette til en åpen standard som det er fritt frem for alle å bruke, men så langt har de fleste kameraprodusentene valgt å kjøre sitt eget løp når det gjelder Raw-formatet.
Dette innebærer for eksempel at hver gang det kommer et nytt kamera eller en ny kameramodell på markedet, tar det en stund før programvareleverandørene, som Adobe, og operativsystemleverandørene, som Microsoft og Apple, får lagt ut støtte for kameraets Raw-format.
Med Leica-kameraer skal ikke dette være noe problem, for her er det DNG-standarden som gjelder. I hvert fall hadde jeg ingen problemer med Raw/DNG-filene fra Leica LC hverken på Mac-ene eller Windows-pc-ene mine. Med mange nye kameraer jeg har hatt inne til test opp gjennom årene like etter at de er kommet på markedet, har jeg vært nødt til å bruke produsentens egen programvare i stedet for for eksempel Adobe Photoshop, fordi støtten for den aktuelle Raw-versjonen ikke har vært klar ennå i Photoshop.
Generelt er kameraets fargegjengivelse både god og behagelig, i standardmodus kanskje ikke så fargesprakende som hos enkelte av konkurrentene med japansk opphav, men likevel med en umiskjennelig «Leica-punch» i de røde fargetonene. I menysystemet kan man stille inn til litt forsterket fargegjengivelse, men for min del foretrekker jeg å bruke Leicas standardoppsett og så eventuelt gjøre noe små justeringer i bildebehandlingen etterpå.
Konklusjon – et drømmekamera?
Det er vanskelig å skrive en fornuftig konklusjon etter å ha prøvd et kamera som Leica CL. Det er lett for å bli oppfattet som en snobb når man skriver om alle de flotte egenskapene som om dette er et kamera alle burde skaffe, når man vet at prisnivået ekskluderer store brukergrupper.
På den andre siden er det urettferdig mot Leica å la være å dele informasjon om deres kamerateknologiske og optiske utviklingsarbeid og fremskritt bare fordi et fåtall av leserne kan ta seg råd til å kjøpe seg inn i Leica-verdenen.
I innledningen spurte jeg om Leica CL er et drømmekamera? Svaret er nok ja, men på to måter. Er man seriøst interessert i fotografering i ordets egentlige forstand, der selve fotograferingsopplevelsen kanskje er like viktig som fotografiene man får ut av det, er dette et av de beste kameraene på markedet akkurat nå. I så måte oppfyller det nok drømmen som en del har om det ultimate speilløse systemkamera.
På den andre siden gjør nok prisen at mange bare må leve med drømmen uten å få realisert den.
Så ja, Leica CL kan godt omtales som et drømmekamera, i flere betydninger.
Uansett kan vi fastslå at Leica CL er et meget velbygd kamera som hører hjemme i klassen for relativt kompakte speilløse systemkameraer. Det er på nesten alle måter kjapt, både i oppstart, autofokus og med mulighet for raske bildeserier.
I tillegg er det en portal inn til en utrolig rik verden av optikk. Ikke bare kan kameraet bruke de fleste objektiver som det står «Leica» på, men også objektiver fra mange andre produsenter som kan tilby Leica-tilpasninger i form av adaptere. Man kan til og med kjøpe seg billig, brukt optikk på Ebay og andre steder og få utmerkede løsninger.
Leica CL er også – tross den røde logoen – et usnobbete kamera, i den forstand at det er et rendyrket fotografiapparat for dem vil fokusere på fotograferingen i stedet for å gå rundt med noe som oppleves mer som en datamaskin. Leica CL byr på akkurat de egenskapene en erfaren fotograf og kameraentusiast vil ha, uten at det er lagt på en masse imponerende, men unødig stasj som har lett for å forstyrre den gode fotograferingsopplevelsen. Her slipper man å risikere å rote seg ned i lag på lag av et menysystem som inneholder en masse funksjoner som man hverken trenger eller forstår hensikten med, eller hvordan skal brukes.
Leica CL er et kamera som er bygd for kjapt å ta det gode bildet – og så gå videre i livet.
Anbefales på det sterkeste.
Dette er en artikkel fra kamerablogg.no. Klikk på lenken for å se hva annet de skriver om.
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Dette er en artikkel fra kamerablogg.no. Klikk på lenken for å se hva annet de skriver om.
Dumt å røpe det såpass tidlig i omtalen, kanskje, men jeg ble veldig begeistret for kameraet. Det er det ingen tvil om.
Ikke for alle
La oss likevel fastslå det med én gang: Leica CL er ikke et kamera for alle og enhver.
Prisen utelukker naturligvis mange. Selv om Leica CL er «billig» sammenlignet med Leica M10-kamerahuset, som koster over 2,5 ganger så mye, er det med sine 25.995 kroner fortsatt et dyrt kamera.
Dessuten må du jo ha optikk. Det billigste settet med kamerahus og optikk koster 36.995 kroner – da snakker vi om «pannekakeobjektivet» på 18 mm brennvidde – tilsvarende 27 mm omregnet til 35 mm-format. Vil du heller ha et allround-zoomobjektiv, blir prisen 38.695 kroner – det er med 18-56 mm-objektivet som jeg fikk med på utprøvingen, tilsvarende 27-84 mm.
Ingen stabilisator
Dessuten har kameraet et par særegenheter som noen sikkert vil reagere negativt på, som for eksempel at det ikke har noen form for bildestabilisator.
Under utprøvingen merket jeg godt at jeg i årenes løp har lagt meg til noen vaner – eller skal vi si uvaner – når det gjelder håndtholdte opptak med lang lukkertid. Optisk og digital bevegelsesdemping i dagens kameraer gjør at man har mye mer å gå på enn før når man fotograferer i dårlig lys. I så måte var det et poeng at jeg hadde Leica CL til låns i årets absolutt mørkeste uker og tok få bilder i godt lys. Halvmørkt eller mørkt ute og bare lampebelysning inne nesten hele dagen. Andelen bilder som ble ødelagt fordi jeg ikke var stødig nok på hånden til å bruke så lange lukkertider som jeg hadde vendt meg til å bruke, ble litt større enn jeg hadde ventet. Pinlig.
Dessuten savnet jeg muligheten til å kunne vri litt på LCD-skjermen, som sitter «bom fast» i kamerahuset. Ikke noe stort savn, vel å merke, og noe som mange gir blaffen i. Men siden dette tross alt er et kamera som også kan brukes til å ta opp video, til og med i 4K, hadde det vært kjekt å kunne vri litt på skjermen under visse typer opptak. Fint også under makroopptak.
Noen funksjon for å riste vekk støvkorn fra bildebrikken, slik mange kameraer har i dag, finner man heller ikke i Leica LC.
Hvor hører Leica CL hjemme?
Her på Kamerablogg.no har jeg allerede redegjort ganske grundig for konseptet og ikke minst de historiske anene til nye Leica CL. Ta gjerne en titt på min artikkel fra november:
Oppsummert: Dagens Leica CL er myntet på fotoentusiaster, ikke på profesjonelle fotografer (selv om det sikkert er en del profesjonelle som vil kjøpe det som ekstrakamera), og det var vel tilfelle også med Leica CL anno 1973. Med andre ord en rimeligere inngang til Leica-verdenen enn det vi kan kalle hovedmodellene med Leica M10 i spissen, men samtidig ikke så fjernt fra disse som de rimeligste Leica-modellene, som for eksempel Leica D-Lux til rundt 10.000 kroner. Leica D-Lux er vel strengt tatt et kamera som gir mer Panasonic-følelse enn Leica-følelse. Ikke rart, siden det også har en nær slektning fra Panasonic.
Et moderne Leica-kamera
Med nye Leica CL ønsker produsenten åpenbart å gi entusiastene en sjanse til å fotografere med et kamera som oppleves nesten som et klassisk Leica-rammesøkerkamera, men i en mer kompakt og moderne setting, der autofokus og zoom inngår som en naturlig del av opplegget.
De klassiske Leica M-rammesøkerkameraene har som kjent ikke autofokus, men en avansert manuell fokusløsning som gjør det mulig å fokusere svært raskt og nøyaktig. Den krever imidlertid tilvenning og kanskje litt prøving og feiling før man mestrer det, i hvert fall hvis det er autofokus man er vant til.
Mange av dem som forventes å kjøpe Leica CL, har trolig mesteparten av erfaringen sin fra moderne speilløse kameraer, fra speilrefleks eller kanskje til og med fra kompaktkameraer, og da passer det sikkert best med noe som ligner mer på det de er vant til.
Leica CL er per definisjon et moderne speilløst systemkamera, med elektronisk søker, utskiftbar optikk i Leica TL-klassen, myntet på å brukes mest med autofokus, og med moderne betjening i en kombinasjon av knapper, hjul og ratt samt menyvalg på skjermen.
Minimalistisk
Riktignok er kameraet på Leica-vis ganske minimalistisk. Leica har nøyd seg med bare tre betjeningsknapper på baksiden, en knapp merket Menu for å hente fram menyvalgene på LCD-skjermen, en Play-knapp for å vise bildene på SD-kortet og en FN-knapp som brukeren selv kan definere. Standardfunksjonen er at den brukes til å velge hvitbalanseinnstilling.
Disse knappene står til venstre for skjermen. På høyresiden finner man en vanlig multivelger til å manøvrere seg rundt i menyene med, men ikke noe mer. De fleste andre digitalkameraer har gjerne mange knapper i dette området. Multivelgeren kan for øvrig også brukes til å flytte fokuspunktet i bildet. Den er i så måte ypperlig plassert med tanke på at dette er en prosess man gjerne vil gjøre mens kameraet fortsatt holdes med søkeren mot øyet.
I tillegg er det to hjul på toppen av kamerahuset, med en knappfunksjon når man trykker ned midten av hjulene. Hjulene har forskjellig funksjon avhengig av kameramodus, men hovedfunksjonen er å endre blender og lukkertid, med tilleggsfunksjoner som å finjustere eksponeringen og endre ISO-innstilling når man trykker ned knappen i midten. Brukeren kan selv påvirke hvilke funksjoner hjulene får når man trykker ned knappen.
Foran disse to hjulene har man utløserknappen med av/på-bryteren.
Det er det hele, bortsett fra en knapp i fronten for å løse ut objektivet når man skal skifte objektiv.
Ryddige menyer
Det er denne minimalismen Leica har dyrket i det meste av designen av Leica CL, inkludert menysystemet, som er velsignet rent og ryddig sammenlignet med hva man finner på mange av dagens systemkameraer, særlig de litt avanserte.
Når man aktiverer menysystemet, dukker det først bare opp en brukerdefinert snarmeny med de menyvalgene brukeren mener er viktigst. Ofte får man gjort det man skal ved et av menyvalgene som allerede står på skjermen. Ett trykk til fører til at man kommer videre inn i det ordinære menysystemet, hvor det er mange flere valg, men likevel svært ryddig og oversiktlig.
Å få tilgang til et kamera med så brukervennlig menysystem er kanskje noe av det jeg savner mest med Leica CL nå etter at jeg returnerte kameraet til den norske distributøren.
En egen Leica-familie
Leica CL hører hjemme i en egen familie av Leica-kameraer med den såkalte TL-objektivfatningen. Denne objektivfatningen finner man også på Leica TL-kameraene, en kamerafamilie som ble introdusert i 2014 med Leica T og som nå er ute i tredje generasjon under navnet Leica TL2.
Mens Leica T/TL/TL2 er futuristiske i design, er nye Leica CL mer for et retrokamera å regne. Men teknisk er de ganske like, med samme objektivfatning og – for TL2 og CLs del – samme oppløsning på 24 megapiksler og trolig samme CMOS-bildebrikke.
Alle disse kameraene er av APS-C-typen med brikkestørrelse på 23,6 x 15,7 mm. De deler likevel objektivfatning med Leica SL, et fullformatkamera med sin egen objektivfamilie.
Objektivene
TL-objektivfamilien, som altså er tilpasset APS/C-formatet, teller i øyeblikket i alt 10 objektiver, hvorav tre bare er sølvfargede versjoner av objektiver som også fås i standardfargen sort. Man har altså i realiteten sju objektiver å velge mellom.
I tillegg kan Leica CL- og TL-kameraene også bruke optikken som designet for SL-kameraet, et større og dyrere speilløs-kamera i fullformat. Denne objektivserien består av fem objektiver med fast brennvidde – 35, 50, 75 og 90 mm Det blir fem fordi to av objektivene er 50 mm-objektiver, med lysstyrke på henholdsvis f/2 og f/1,4 – og tre zoomobjektiver på henholdsvis 16-35 mm, 24-90 mm og 90-280 mm. Den relative brennvidden på disse objektivene må ganges med 1,5x for å se hva brennvidden tilsvarer når objektivet settes på et Leica TL- eller CL-kamera. Det samme må for så vidt TL-objektivene, men de har brennvidder som er mer tilpasset APS-C-formatet i utgangspunktet.
Når man setter et TL-objektiv på et SL-fullformatkamera, svitsjer SL-kameraet automatisk til APS-C-format, for APS-C-baserte objektiver tegner jo ikke full bildesirkel på et fullformatkamera.
SL-objektivene er imidlertid ganske dyre. 90-280 mm-zoomobjektivet koster for eksempel over 60.000 kroner, ifølge Prisjakt.no.
TL-objektivene har mer moderate Leica-priser. Pannekakeobjektivet Leica T 18/2,8 Elmarit ASPH koster for eksempel cirka 12.500 kroner, mens zoomobjektivet Leica T 18-56/3,5-5,6 Vario-Elmar ASPH, som var det jeg fikk med til utprøvingen, koster vel 15.000 kroner kjøpt separat. I pakkeløsningen sammen med CL-kamerahuset får man i praksis vel 2.500 kroner i «rabatt» på objektivet.
«Leica M Mini»
Men valgmulighetene hos Leica er store. Med adapter kan man montere de fleste Leica-objektiver på Leica CL, også Leica M- og R-objektivene.
Til utprøvingen fikk jeg med et Leica Summilux-M 35 mm-objektiv med lysstyrke f/1,4 – til den nette sum av 47.000 kroner, samt en tilhørende Leica M-Adapter T. Et klassisk Leica-objektiv, myntet på et klassisk Leica M-rammesøkerkamera. Med andre ord uten moderne fasiliteter som autofokus eller optisk bildestabilisering, og med god, gammeldags blenderring som kan betjenes på objektivet i stedet for med hjul og ratt på kamerahuset, slik moderne digitalfotografer er vant til.
Nærmere opplevelsen av å fotografere med en rammesøker-Leica er det neppe mulig å komme med et moderne speilløs-kamera som Leica CL. Skepsisen min mot å bruke det med manuell fokus uten de hjelpemidler som Leica M-kameraene har på det punktet, forsvant som dugg fra solen da jeg først tok sjansen på å prøve det. Den elektroniske søkeren i Leica CL har utmerkede hjelpemidler som «focus peaking» som man kan bruke når man har satt på et objektiv med manuell fokus, som for eksempel – slik jeg hadde stilt inn kameraet – med klar, rødfarget konturgjengivelse på elementer i motivet som er i fokus.
Resultatet ble sylskarpe bilder og en sjelsettende opplevelse. Det ga mye av følelsen av å fotografere med et ekte Leica M-kamera – skjønt jeg skal ikke påberope meg mer erfaring med det enn jeg har. Det siste Leica M-kameraet jeg har prøvd grundig, er Leica M9 for en testomtale i PC World i 2010, selv om jeg senere har fått sjansen til å prøve også kameraer som Leica Q, Leica T, Leica X2 og lille Leica D-Lux. Alle gir – i varierende grad – litt av den umiskjennelige Leica-følelsen. Med Summilux M-objektivet ble Leica CL nærmest for en Leica M Mini å regne, selv om noe slikt kamera ikke finnes.
Men de aller fleste bildene tok jeg med 18-56 mm-zoomobjektivet som gjerne leveres som kit-objektiv til Leica CL, med det hele og fulle navn Leica Vario-Elmar-T 18-56mm f/3.5-5.6 ASPH. Resonnementet mitt var at de fleste som kjøper Leica CL, trolig vil kjøpe det med 18-56 mm-zoomobjektivet, og en del kanskje med det nevnte 18 mm-nesten-pannekakeobjektivet i tillegg. Best å prøve det slik kjøperne vil ha det, tenkte jeg.
Produsert i Tyskland
Leica bruker det tyske kvalitetsstemplet for alt det er verdt. Den forrige Leica CL-generasjonen, fra 1970-tallet, ble egentlig produsert av Minolta i Japan, men nå legger Leica stor vekt på å få frem budskapet om at nye Leica CL er produsert i Tyskland. Hos Leica.
Det finnes Leica-komponenter som blir produsert andre steder. Panasonic produserer en del optikk i Japan på lisens fra Leica, og mobilprodusenten Huawei får også benytte Leica-logoen på noen av sine mobilkamera-løsninger. Leica har dessuten fabrikker blant annet i Portugal.
Men rendyrkede og «ekte» Leica-produkter – kameraer og objektiver – kommer helst fra Tyskland. Og der lages også Leica CL.
Maestro
Kjernen i Leica CL er bildebrikken på 24,2 millioner piksler – samme som i Leica TL2 – og signalprosessoren Maestro 2. Denne prosessoren ble i utgangspunktet utviklet for det mer profesjonelle Leica SL-kameraet, er veldig rask og byr blant annet på ekstremt effektiv bildestøyreduksjon.
Lysfølsomheten som prosessoren håndterer, er fra ISO 100 til ISO 50.000. I JPEG er bildene så å si like støyfrie på ISO 800 som på ISO 100, og for min del vil jeg ikke nøle med å bruke Leica CL-bilder på ISO 1.600 og ISO 3.200, for den saks skyld – litt avhengig av formålet, naturligvis. Høyere verdier fungerer også bra hvis man godtar at da kommer man ikke unna litt støy.
Systemet håndterer dessuten serieopptak på en utmerket måte. 10 bilder per sekund er liksom ikke noe man forventer fra et Leica-kamera – de forbindes mer med rolig og sindig fotografering der man først og fremst er opptatt av komposisjon, linjer og selektiv fokus. Men her fremstår altså lille Leica CL som det reneste sportsfotografer-kameraet. Bufferen holder til 33 bilder om gangen hvis man velger kombinert DNG/JPEG-format. Rene JPEG-opptak gir bufferplass til opptil 140 bilder, avhengig av plassen på minnekortet.
Lukkertiden kan justeres fra 30 sekunder til 1/8.000 sekund. Da snakker vi om den elektromagnetiske lukkeren som er hørbar, men likevel svært dempet. Vil man fotografere helt lydløst, kan man svitsje til den elektroniske søkeren, som håndterer lukkertider helt ned til 1/25.000 sekund.
4K-video
Jeg tok ikke opp så mye video med kameraet. Leica-kameraer er liksom først og fremst verktøy for fotografering og forbindes ikke så sterkt med video. Flaggskipet Leica M10 kan for eksempel ikke ta opp video i det hele tatt.
Leica LC har imidlertid gode videofasiliteter, i hvert fall på enkelte områder. Det kan ta opp full 4K-video med oppløsning på 3.840 x 2.160 piksler med opptaksfrekvens på opptil 30 bilderuter i sekundet.
Med pekefingeren mot den berøringsfølsomme LCD-skjermen kan man flytte fokuspunktet under videoopptak, og man kan endre eksponeringen under opptak.
Men noe mer detaljkontroll over videoopptaket har man ikke. Man kan ikke påvirke blendervalg, lukkertid eller ISO-innstilling, og kameraet mangler dessuten eksterne fasiliteter som port for hodetelefon og mikrofon.
Dette betyr at Leica CL ikke er så aktuell for folk som tar opp mye video og ønsker profesjonell kontroll over opptakene. Men løsningen kan sies å være godt tilpasset folk som meg. Jeg konsentrerer meg i hovedsak om å ta bilder, men i og med at jeg liker å presentere dem som lysbildeshow, bruker jeg ofte videoredigeringsprogram for å sette dem sammen til små videosnutter med litt Ken Burns-effekter og slikt mellom bildene. Og da passer det jo ypperlig å supplere med noen videosnutter. Det kan jeg altså enkelt gjøre med Leica CL.
Trådløs
Det er for øvrig ikke bare tilkobling for mikrofon- og hodetelefon Leica CL mangler. Leicas minimalisme gir heller ikke plass for USB-kontakt, HDMI-kontakt eller port for tilkobling av fjernstyringsutstyr.
Noe av dette kompenseres det imidlertid for trådløst. Kameraet har WiFi-kommunikasjon innebygd, og i kombinasjon med en gratis Leica-app som fungerer bra både på iOS- og Android-plattformen, kan man både fjernstyre kameraet og overføre bilder via mobil.
Mange kameraprodusenter har fortsatt problemer med å utstyre kameraene sine med Bluetooth- og WiFi-kommunikasjon som er enkel å sette opp og som fungerer sømløst. Det blir mye prøving og feiling. Men Leica skal ha ros for å ha implementert dette på en velfungerende måte på Leica CL.
Som jeg nevnte innledningsvis, har Leica CL ingen bildestabiliseringsfunksjon, hverken i kamerahuset eller i optikken. Til hjelp mot de problemene som dette kan skape, har imidlertid kameraet en veltilpasset Auto ISO-funksjon som man kan konfigurere slik at lukkertiden ikke blir så lang at det er fare for bevegelsesuskarphet – innenfor visse grenser, naturligvis. Systemet tar med aktuell brennvidde i beregningen av langsomste tillatte lukkertid. På en del andre kameraer med Auto-ISO blir ikke brennvidden tatt hensyn til i det hele tatt.
Føles solid
I bruk føles Leica CL som et solid kamera. Og det er det jo også. Topp- og bunnplate er produsert i anodisert aluminium – anodisering betyr at metallet er overflatebehandlet på en måte som forbedrer beskyttelsen mot rust. Front og bakstykke er utført i magnesium, et lett metall som veier rundt to-tredjedeler av et tilsvarende stykke i aluminium.
Utenpå metallet rundt kamerahuset er det enteksturoverflate som oppleves som lærbelegg. Kameraet kjennes greit å holde i, og selv om fronten er helt flat, har man ganske godt grep om kameraet. Men om man ønsker det, kan man få kjøpt et bæregrep som skrus fast via en plate under bunnen på kameraet. Til bæregrepet kan man igjen skru fast et eksternt håndgrep som skal gjøre det enklere å betjene kameraet med én hånd. Dette bæregrepet har jeg ikke prøvd.
LCD-skjermen på baksiden er som nevnt berøringsfølsom og kan brukes til å velge fokuspunkt når man fotograferer i det vi vanligvis betegner som Live View-modus, hvor bildet altså komponeres på skjermen i stedet for i søkeren. Når man peker på et punkt på skjermen, flyttes altså fokus til dette punktet i tillegg til at bildet tas umiddelbart.
Akkurat her savnet jeg en litt mer avansert mulighet som jeg blant annet opplevde da jeg prøvde Canon EOS M5. Her kan man holde øyet mot søkeren og samtidig bevege tommelen over skjerm – eller en definert del av skjermen – for å flytte fokuspunktet, uten at bildet tas idet man kommer borti skjermen. Bildet tar man ved å trykke ned utløserknappen. Det gir bedre kontroll.
Men ellers er den berøringsfølsomme LCD-skjermen på Leica CL perfekt. Den har funksjoner som man kjenner igjen fra dagens mobiltelefoner, for eksempel at man med fingrene kan bla gjennom bildene på minnekortet, bruke knipebevegelser for å zoome inn på bilder og så videre.
God elektronisk søker
I motsetning til Leica TL2 og dets forgjengere har Leica CL innebygd elektronisk søker. På T/TL/TL2-kameraene er søker ekstrautstyr som man kan montere i blitsskoen, men det er en klumpete løsning som ødelegger litt av den smekre designen på Leica TL-kameraene.
På CL-kameraet er den elektroniske søkeren innebygd, helt til venstre på toppen av kamerahuset sett bakfra. Den bygger ikke så høyt at det gjør noe, og den virker ekstra godt integrert fordi den nærmeste delen av toppen av kamerahuset er noe opphøyd rundt blitsskoen. Derfor glir søkeren mye mer inn i designen enn den eksterne søkeren gjør på TL-kameraene.
Dessuten er plasseringen praktisk, i hvert fall for oss som er gjennom søkeren med høyre øye. Da kolliderer ikke nesetippen med LCD-skjermen. Dessverre er ikke det til å unngå for dem som foretrekker å bruke det andre øyet.
En av grunnene til at jeg aldri greier å bli ordentlig glad i de minste forbruker-speilrefleksene fra Nikon og Canon, er at de optiske speilreflekssøkerne er så små, mye mindre enn på semiproff- og proff-kameraene fra disse produsentene. Den elektroniske søkeren på Leica CL er i så måte uendelig mye bedre, selv om det kanskje ikke er riktig å sammenlikne optiske søkere og elektroniske søkere direkte på denne måten. Forstørringsgraden tilsvarer hele 0,74x, noe som er høyere enn på mange speilreflekssøkere, og oppløsningen er høy, 2,36 megapiksler.
Det er naturligvis fortsatt et godt stykke opp til de 4,4 megapikslene på den elektroniske søkeren i Leica SL, men det gjør ikke noe. Søkerbildet er stort og lyssterkt og gir fotografen en følelse av full kontroll over fotograferingssituasjonen, inkludert fargegjengivelsen. Det har ikke alltid vært tilfelle med elektroniske søkere tidligere.
Man får ekstra informasjon ved å trykke inn knappen i midten av multivelgeren bak på kameraet, med blinkende bildeutsnitt der det varsles om overeksponering samt live histogram som viser eksponeringen, i tillegg til digitalt vater – kjekt å ha hvis man vil sikre at horisonten blir avbildet i vannrett posisjon. Et nytt trykk på knappen bringer søkerbildet tilbake til det rene og oversiktlige.
Jeg tror jeg kan si at dette er den beste elektroniske søkeren jeg har truffet på til nå.
LCD-skjermen supplerer bra, og har god bildekvalitet, men som jeg nevnte innledningsvis skulle jeg ønske at den kunne vris i andre posisjoner. Men nå skal jeg ikke mase mer om det.
Derimot må søkeren få et lite minus på evnen til å følge opp når man tar raske serieopptak. Der greier ikke Leica å følge de beste blant konkurrentene, for eksempel Sony. Leica CL viser et slags lysbildeshow at bildene som nettopp er tatt, og dermed er det vanskelig å følge et objekt som beveger seg raskt gjennom søkerbildet.
Autofokusen
Da jeg testet Leica T i 2014/15, klagde jeg litt over sen respons og langsom autofokus. Med Leica CL anno 2017/18 har Leica gjort et kvantesprang i ytelse på både elektronisk søker og autofokus.
I utgangspunktet var jeg litt skeptisk, for kameraet benytter kun kontrastbasert autofokus i sin fokusløsning. Her er det ingen fasedetekterende sensorer i tillegg, slik en del av konkurrentene har begynt å utstyre sine kameraer med for å få opp hastigheten på autofokusen.
Likevel må jeg konkludere med at jeg i prøveperioden fikk utrolig få bilder som var ødelagt av fokus-bom, til tross for at jeg prøvde kameraet i noen av årets mørkeste uker. Det betyr at Leica har greid å forbedre fokusegenskapene betydelig i senere tid. Selv i svakt innelys ble det stort sett fulltreffer på fokus.
I utgangspunktet kan man stille inn til å benytte alle de 49 fokuspunktene i systemet, men kameraet byr også på følgefokus og ansiktsbasert autofokus, samt mulighet til å plassere et fokusfelt eller et fokuspunkt hvor man vil i bildet.
Til manuell fokus har man både mulighet til å få hjelp av et sterkt forstørret bildeutsnitt og av såkalt fokus-peaking der fargemønstre hjelper deg å finne ut hvilke deler av motivet som er i fokus.
Oppsummert vil jeg betegne fokus- og autofokus-mulighetene og -egenskapene til Leica CL som helt up-to-date – og vel så det.
Raw via Adobe
Som på sine tidligere kameraer har Leica valgt å benytte Adobes DNG-format som Raw-format. Adobe har for lengst gjort dette til en åpen standard som det er fritt frem for alle å bruke, men så langt har de fleste kameraprodusentene valgt å kjøre sitt eget løp når det gjelder Raw-formatet.
Dette innebærer for eksempel at hver gang det kommer et nytt kamera eller en ny kameramodell på markedet, tar det en stund før programvareleverandørene, som Adobe, og operativsystemleverandørene, som Microsoft og Apple, får lagt ut støtte for kameraets Raw-format.
Med Leica-kameraer skal ikke dette være noe problem, for her er det DNG-standarden som gjelder. I hvert fall hadde jeg ingen problemer med Raw/DNG-filene fra Leica LC hverken på Mac-ene eller Windows-pc-ene mine. Med mange nye kameraer jeg har hatt inne til test opp gjennom årene like etter at de er kommet på markedet, har jeg vært nødt til å bruke produsentens egen programvare i stedet for for eksempel Adobe Photoshop, fordi støtten for den aktuelle Raw-versjonen ikke har vært klar ennå i Photoshop.
Generelt er kameraets fargegjengivelse både god og behagelig, i standardmodus kanskje ikke så fargesprakende som hos enkelte av konkurrentene med japansk opphav, men likevel med en umiskjennelig «Leica-punch» i de røde fargetonene. I menysystemet kan man stille inn til litt forsterket fargegjengivelse, men for min del foretrekker jeg å bruke Leicas standardoppsett og så eventuelt gjøre noe små justeringer i bildebehandlingen etterpå.
Konklusjon – et drømmekamera?
Det er vanskelig å skrive en fornuftig konklusjon etter å ha prøvd et kamera som Leica CL. Det er lett for å bli oppfattet som en snobb når man skriver om alle de flotte egenskapene som om dette er et kamera alle burde skaffe, når man vet at prisnivået ekskluderer store brukergrupper.
På den andre siden er det urettferdig mot Leica å la være å dele informasjon om deres kamerateknologiske og optiske utviklingsarbeid og fremskritt bare fordi et fåtall av leserne kan ta seg råd til å kjøpe seg inn i Leica-verdenen.
I innledningen spurte jeg om Leica CL er et drømmekamera? Svaret er nok ja, men på to måter. Er man seriøst interessert i fotografering i ordets egentlige forstand, der selve fotograferingsopplevelsen kanskje er like viktig som fotografiene man får ut av det, er dette et av de beste kameraene på markedet akkurat nå. I så måte oppfyller det nok drømmen som en del har om det ultimate speilløse systemkamera.
På den andre siden gjør nok prisen at mange bare må leve med drømmen uten å få realisert den.
Så ja, Leica CL kan godt omtales som et drømmekamera, i flere betydninger.
Uansett kan vi fastslå at Leica CL er et meget velbygd kamera som hører hjemme i klassen for relativt kompakte speilløse systemkameraer. Det er på nesten alle måter kjapt, både i oppstart, autofokus og med mulighet for raske bildeserier.
I tillegg er det en portal inn til en utrolig rik verden av optikk. Ikke bare kan kameraet bruke de fleste objektiver som det står «Leica» på, men også objektiver fra mange andre produsenter som kan tilby Leica-tilpasninger i form av adaptere. Man kan til og med kjøpe seg billig, brukt optikk på Ebay og andre steder og få utmerkede løsninger.
Leica CL er også – tross den røde logoen – et usnobbete kamera, i den forstand at det er et rendyrket fotografiapparat for dem vil fokusere på fotograferingen i stedet for å gå rundt med noe som oppleves mer som en datamaskin. Leica CL byr på akkurat de egenskapene en erfaren fotograf og kameraentusiast vil ha, uten at det er lagt på en masse imponerende, men unødig stasj som har lett for å forstyrre den gode fotograferingsopplevelsen. Her slipper man å risikere å rote seg ned i lag på lag av et menysystem som inneholder en masse funksjoner som man hverken trenger eller forstår hensikten med, eller hvordan skal brukes.
Leica CL er et kamera som er bygd for kjapt å ta det gode bildet – og så gå videre i livet.
Anbefales på det sterkeste.
Dette er en artikkel fra kamerablogg.no. Klikk på lenken for å se hva annet de skriver om.
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Skal jammen være ivrig når du ser hva du får fra f.eks. Fujifilm med samme sensorstørrelse, til langt lavere pris! Zoomen her var lyssvak i forhold til den utrolig bra standardzoomen til Fuji, som har 2.8-4.0 og stabilisator, og langt lavere pris. Fuji har også en ganske bra 18mm pancake, men f2.0 og også mye billigere.
De fleste Fuji-kameraene har også vippbar skjerm, som er veldig nyttig på et så kompakt kamera. Og mulighet for lading i kamera med telefonlader, som Leica også mangler.