En prat med Årets nordiske naturfotograf

Rainer Carpelan er en kraftig bygd, mørkhåret finne som egentlig ikke ser ut som en naturfotograf i det hele tatt. Han bekrefter i hvert fall ikke mine fordommer om naturfotografer. Han stiller for eksempel uten allværsjakke. Noe av forklaringen er at han egentlig er psykolog og dermed bare fotograf på deltid, selv om han ønsker å fotografere mer. – Men regningene skal også betales, påpeker han.

Jeg begynner med å spørre ham hvorfor han tar slike bilder. – Det gir en indre fred. Når du tar bilder har du ikke kontroll, og det liker jeg. Mange mennesker har behov for kontroll hele tiden. Slik er ikke jeg. Når du tar naturbilder kan du ikke ha kontroll. Det utvikler karakteren din, forteller han.

Jeg følger opp med spørsmål om han da heller ikke bruker åte, og hvis han gjør det, om ikke det gir ham kontroll.

– Selvfølglelig bruker jeg åte, kontrer han raskt. Man kan tilbringe hele livet i skogen uten å se en ulv eller bjørn. Men man er likevel ikke garantert noe som helst. Man må være ydmyk og tålmodig.

Carpelan har ikke vunnet så mange priser tidligere, og dette er den største til nå. Når vi snakker sammen er det tydelig at han gir av seg selv, og at intervju med pressen ikke bare er en sjarmøretappe han tar lett på. Han tenker seg ofte om en god stund før han svarer og starter oftest med «That is a very good question». Blant annet når jeg spør om han har et budskap med det han gjør.

– Fotografering er en god grunn til å dra steder du ellers ikke ville dratt, og se ting du ellers ikke ville sett. Dette ønsker jeg å formidle videre. Jeg foretrekker å vise bildene på papir, for det gir sterkere inntrykk. Hver dag druknes vi i bilder, og tar oss sjelden tid til å stoppe opp å fordøye dem ordentlig. I februar skal jeg ha en utstilling med kun 12 bilder der jeg ønsker å vise naturens skjønnhet og brutalitet.

Det er enormt mange naturfotografer, og noe av det som skiller Rainers bilder fra mange andre er at han er flink til å fange det vi i et menneske ville kalle sjelen – et uttrykk i dyrene eller i bildene som gjør det til mer enn artsdokumentasjon.

– Jeg forsøker å fange stemningen i situasjonen. Jeg tror dette er noe som kommer med trening og volum. Jeg har ingen spesiell teknikk. Men når man fotograferer dyr og fugler, tar man først alle de vanlige bildene, så jobber man for å få det teknisk perfekt, og deretter ser man på ulike situasjoner, ulike hendelser osv. Det er også dette som driver meg, jakten på et bilde som er annerledes.

Når jeg spør om han har et bilde han drømmer om å ta, svarer han raskt at han drømmer om å fange et flygeekorn i det det er i ferd med å lande på en trestamme. De er svært sjeldne i Finland, og flyr bare om natta, så det er ekstremt krevende øvelse. – Men hvis jeg får tatt det perfekte bildet, vil det antakelig være ødeleggende for motivasjonen til å fortsette, så jeg får håpe jeg aldri klarer det, fortsetter han.

Men om han aldri får tatt det perfekte bildet, har han noen bilder han er svært fornøyd med. Ett av favorittbildene er «Against the bullies», et bilde av ei enslig kråke mot en flokk gribber. Han jobbet lenge for å fange dem akkurat når alle gribbene så rett mot kråka, og det er et bilde det er lett å tolke mye inn i.

Rainer har kone og en sønn. Jeg spør hva de sier til at han er borte så mye.

– Sønnen min er nå 15 år, og klarer seg fint uten at jeg er der hele tiden. Det var vanskeligere da han var mindre. Han har ikke vist noen interesse for fotografering, så han har ikke villet være ut heller. Jeg forsøkte også få ham interessert i musikk, jeg spiller selv i et rockeband, men heller ikke det var han interessert i. Han er mest interessert i å spille fotball.

Før vi avslutter spør jeg om han har noe han ønsker å tilføye.

– Verden er full av fantastisk flotte naturbilder, men aldri så bra som å være i naturen selv. Det er viktig at folk får oppleve naturen selv, og som psykolog vet jeg at det er viktig å også ta bilder.

Vi gratulerer Rainer Carpelan med prisen, og takker ham for tiden vi fikk med ham.

Hvis du vil se flere av bildene til Rainer Carpelan, finner du det på hjemmesiden hans.