Dok08 - En fantastisk uke i fotografiets ånd!

For dette har en vært en sterk uke. Ikke bare har vi hatt noen av samtidens mest anerkjente fotografer på besøk. Vi har fått et sammenhengende langt innblikk i hva fotografi handler om, i vid forstand. Dagene vi legger bak oss nå, har ikke først og fremst handlet om pressefotografi, - det har handlet om det å bruke kamera som fortellerstemme.

Det handler om nærvær
Under en av paneldebattene tidligere i uken understreket Anne Aasheim fra Dagbladet at god fotojournalistikk handler om nærvær. Nærvær er imidlertid ikke bare et stikkord for den gode fotojournalisten. Nærvær er stikkordet for det gode bildet, den sterke fortellingen.

Mange veier inn i fotografiens verden
Vi har møtt mange ulike fotografer denne uken, og fått se noe av det beste verden kan by på av fotografi i dag. Det som er fascinerende å ta med seg etter møtet med disse, er at det er like mange veier inn i fotografiens verden som det er fotografer. Og det er ikke én type fotografi, eller én måte å tenke og arbeide med fotografi som er riktig. Det er minst like mange veier til fotografiet som det er til Rom. Vi må alle gå opp hver vår. Alessandra Sanguinetti forteller hvordan hun aktivt iscenesetter og regisserer bildene sine. Det samme gjør Espen Eichhöfer, mens Richard Kalvar og Julia Calfee ikke gjør det.

"If I could say it, I didn’t have to dance it"
Vi har også fått erfare at ikke alle fotografer synes det er like enkelt å snakke om bildene sine. Og når jeg ser tilbake på uken og de ulike bildepresentasjonene, slår det meg at den store danseren Isadora Duncan kanskje sa noe som er gyldig også for fotografer, da hun på spørsmål om hvorfor hun danset, svarte "If I could say it, I didn’t have to dance it". Det er noe med det. Kanskje er det derfor ikke alarmerende for fotografiet, når norske pressefotografer velger å ikke melde seg på et skrivekurs for å lære seg å skrive til bildene sine. Kanskje er det noen ganger helt greit å la et bilde tale for seg selv. I juryeringen av Årets Bilde er det jo også et poeng at juryen nettopp ikke forholder seg til bildeteksten – bildet skal vurderes ut fra sin egen visuelle kvalitet, uavhengig av kontekst og tekst. Samtidig er det selvsagt verdifullt å kunne sette ord på hva arbeidene dine handler om, og om hvordan og hvorfor. Kunsten blir kanskje derfor å kjenne sitt publikum som fotograf, og stole på at bildene sier det viktigste. Seeing is believing.

Interaksjon med publikum
Paneldebattene har vist seg å være det innslaget under årets Dok08 som har appellert til færrest publikummere, og hvor påstanden om at det er typisk norsk å være taus i større forsamlinger, blir en sannhet. Tanken bak er god. Men kanskje treffer ikke konseptet helt i forhold til arrangementets målgruppe. Kanskje er det formen og formatet arrangørene la opp til som ikke fungerer i en slik sammenheng. Kanskje kunne panelet vært satt sammen av andre debattanter. Kanskje skulle man hatt durkdrevne debattledere som en djevelens advokat som kunne ha fyrt opp under det hele. Den lave oppslutningen og de fremmøttes passivitet på debattene, vitner uansett årsak om at noe ikke fungerte som planlagt.


In english, please!
Kanskje burde debattene gå på engelsk, slik som seminarene, slik at besøkende kunne ta del. Da hadde vi også kunnet få en mindre navlebeskuende debatt, og fått løftet opp hjemlige problemstillinger i en internasjonal pressekontekst. Muligens hadde paneldebattene da i mindre grad blitt å slå inn åpne dører, slik Morten Løberg på fotografi.no beskrev det, og mer en refleksjon som kunne ha åpnet nye vinduer. Jeg er for eksempel ganske så nysgjerrig på hva de tilreisende workshopdeltakerne fra Dhaka i Bangladesh tenker om etikken rundt bruk av bilder, om sannhetsgehalten og om ytringsfrihetens kår i dagens mediebilde. De ville kanskje hatt noe viktig å bidra med, både som publikummere og som paneldeltakere.


Dok08 - et imponerende arrangement
Uansett laber temperatur på paneldebattene og noen it-tekniske utfordringer under seminarene, har Dok08 vært et imponerende arrangement alt i alt. Jeg skulle imidlertid gjerne ha sett enda flere norske profesjonelle fotografer som aktive deltakere. Et slikt tilbud burde kunne trekke til seg mange flere, ikke bare pressefotografer, men alle typer fotografer. Dog var det flere profesjonelle fotografer som møtte frem i år enn under Dok06, - ergo går utviklingen i en god retning. Jeg sitter likevel fortsatt tilbake med et inntrykk av at norske fotografer ikke helt kjenner sin besøkelsestid. Noe tankevekkende var det derfor å merke seg at norske fotografer som, - det være seg på egen eller andres oppfordring, gjerne markerer seg i media som rikssynsere på vegne av fotografiet, som har fått status som tungtveiende "kjendisfotografer", og som selv også aktivt holder foredrag og underviser i fotografi og bygger en ikke uvesentlig del av sitt renommé som fotograf på denne typen aktiviteter, ikke var å se under arrangementet. Når man selv underviser og lærer bort, burde det være både interessant og relevant å se hvordan andre kolleger i verdensklasse arbeider med sine studenter. Det hadde derfor vært spennende å se norske hoffotografer på workshop med Jonas Bendiksen og hans magnumkolleger ved neste anledning. Tar de utfordringen?

Uansett - sist og viktigst: For de som faktisk kjente sin besøkelsestid og deltok på Dok08, ble dette et løft i fotografiets ånd. Avslutningsutstillingen med arbeidene til workshopdeltakerne holdt en imponerende kvalitet, og tyder på at uken har gitt læring og inspirasjon både i form av kvantitet og kvalitet på flere måter.

Det er med andre og avsluttende ord bare å ta av seg hatten:
Takk til arrangørene av Dok08 – vi gleder oss til neste gang!

________________________________________

Har du kommentarer til Maria Lundberg?

Send gjerne et leserinnlegg til redaksjonen på:
desk@foto.no